Dette er talen NBUs leder Alexander Løken holdt på NBUs 75-årsjubileumsfest lørdag 24. september 2022.

Alexander Løken på scenen på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Linn T. Sunne

Kjære venner, kollegaer, gjester – velkommen til NBUs 75-årsjubileum!

Kjære NBUere – gratulerer med dagen!

På forskudd riktignok, for det var den 29. september for 75 år siden at Ungdomslitteraturens Forfatterlag så dagens lys, i begynnelsen omtalt som Forfatterlaget, eller bare Laget, senere UF, deretter ULF, og til slutt, etter sterkt påtrykk fra daværende leder Øistein Hølleland, omdøpt til Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, NBU, i 1994. For enkelthetens skyld kommer jeg til å veksle litt mellom ULF og NBU.

Personlig har jeg vært medlem i NBU i ganske nøyaktig 10 % av foreningens eksistens, noe som forsterker ærefrykten av å være avsenderen av denne jubileumstalen. For det er med en viss ærbødighet og ydmykhet at jeg står foran dere her i dag. Men det er kanskje greit, egentlig, at det er en med såpass kort fartstid som meg som holder denne talen, siden jeg da kan skryte uhemmet av foreningen uten å risikere at jeg snikskryter av mine egne meritter.

Og heldigvis er det sånn at når man representer en forening av forfattere, så er det ikke mangel på skriftlige kilder og taleføre tidligere ledere, og jeg vil derfor til en viss grad la mine forgjengere føre ordet.

I den forbindelse har jeg gjort et dypdykk ned i tekster fra tidligere jubileer, blant annet festskriftet som ble skrevet da vi fylte 40, med den underfundige tittelen «Grotid for selvrespekt – festskrift for ULFs 40 års jubileum,» redigert av Jo Tenfjord. I tillegg til at jeg skal sitere fra den mer fantasifulle «Pegasus forteller – NBU 50 år» ført i pennen av forfatter Torill Thorstad Hauger.

ULF ble som sagt stiftet 29. september 1947 i stua til Evy Bøgenæs, der det ble servert hveteboller, som var langt fra dagligdags i etterkrigstiden. Og foreningen begynte tilværelsen med kun fjorten medlemmer, deriblant Gunvor Fossum, som ble valgt til første styreformann, noe som virker litt rart med et moderne blikk, da ti av de fjorten første medlemmene faktisk var kvinner, og forfattere av såkalte ungpikebøker.

Vi har dessverre ingen tidsvitner igjen fra dette stiftelsesmøtet, men da ULF fylte 25 år, var det daværende – fremdeles – formann Eva Ramm som fikk æren av å gratulere jubilanten, og hun innledet med følgende ord:

For 25 år siden hendte det seg at fjorten norske forfattere av barne- og ungdomsbøker satte hverandre stevne og fødte et barn sammen, Ungdomslitteraturens Forfatterlag. Stifterne var alle preget av entusiasme, innsatsvilje og tro på det de så målbevisst hadde satt til verden.

Det var et spinkelt barn, født i trange kår. Kapitalen i dåpskisten var 320 kroner. Men foreldrene hadde store mål med barnet. Det skulle bidra til å bedre barne- og ungdomsbokforfatternes kår og derved øke barnebokens standard, slik at den også kunne få en plass i solen og bli behørig vurdert og honorert.

Og her kommer den delen jeg liker best:

Om barnet var spinkelt, var ånden sterk og stemmen sterkere. Ungdomslitteraturens Forfatterlag begynte øyeblikkelig å skrike.

For ULF begynte ganske riktig å gi lyd fra seg tidlig i sin eksistens, og det er imponerende at de allerede på stiftelsesmøtet vedtok å kjempe for å bedre rettigheter og avtaler for barnebokforfatterne.

Men det var en lang vei å gå. Da Gunvor Fossum og Evy Bøgenæs troppet opp på Forleggerforeningens kontor i 1949 med krav om en normalkontrakt på lik linje med den for voksen skjønn, ble de møtt med en kald skulder av daværende direktør Harald Grieg.

Møtet ble referert på følgende måte:

Herr Grieg uttalte at forleggerne absolutt ikke ville gå med det av Ulfs oppsatte forslag om normalkontrakt. Forleggerne fant satsene altfor høye og mente at det var ødeleggende for dem.

Videre står det: «Møtet endte ikke i den beste stemning». Men:

Med verdigheten i behold, tross ødelagte forhåpninger, forlot de to utsendte direktørens kontor.

Selv om vi ikke fikk noen normalkontrakt da, og det skulle fremdeles ta noen år, oppfordret ULF medlemmene sine til å inngå likelydende avtaler og, jeg siterer, «ikke under noen omstendigheter godta mindre enn 10 % royalty.» Så da vet vi det!

Normalkontrakt ble det til slutt, under Mette Newths stødige ledelse. Den trådde i kraft i 1982, for 40 år siden, et viktig år for meg personlig, men også for de fleste som sitter her i rommet. Normalkontrakten, og ULFs innsats for den, er verdig et jubileum i seg selv.

Men det er andre som kjenner ULF og NBUs historie bedre enn meg, og som i større grad kan vektlegge viktigheten av norsk barne- og ungdomslitteratur, noe vi skal få gleden av å høre litt mer om etterpå. Så jeg ønsker heller å fokusere på noe annet: Nemlig fellesskap.

NBUs historie forteller oss hvor mye arbeid og innsatsvilje som har ligget bak hver eneste lille og store seier, drevet fram av et sterkt samhold og fellesskap, og en tanke om at alle vi som skriver for barn og ungdom befinner oss i samme båt.

For i bunn av dette fellesskapet ligger det en solidaritet, at vi ønsker det beste for hverandre. Det visste tidligere leder Inger Margrethe Gaarder, beskrevet som å besitte «gåtefull arbeidskapasitet» av sin sønn Jostein Gaarder da hun manet NBUs medlemmer til forfatterstreik i 1985.

Ja, for NBU er, og har vært, mye opp gjennom årene. Vi er kanskje en fagforening, en forhandlingspart, et laug og en kunstnerorganisasjon, men vi er også et fellesskap. Det er et samhold i NBU som jeg vil våge å påstå at er ganske unikt.

Også tidligere ledere påpekte viktigheten av det sosiale: Oskar Stein Bjørlykke, som var leder fra 1979 til -80, og som jeg var så heldig å få møte i går, uttalte i forbindelse med 50-årsjubileet:

Ein tendens til skal eg heller ikkje gløyme, og det er at ULF var og er ein hyggeleg organisasjon, og ein stad å møte kollegaer. Dette var, og er, ein del av ULFs eigenart, og er ein slett ikkje så liten del av organisasjonen.

Eller som Else Breen, formann fra 1973 til -77, sa så fint:

Aldri hygget vi oss bedre enn når vi flokket oss rundt det lange bordet hjemme hos Gerd Nyquist i Holmenveien 48, som ble som et slags fristed. Der fant vi oss selv i all hurlumheien, for Gerd greide å skape et miljø for norske barnebokforfattere i en tid da vi trengte det mest. Og det skal ikke glemmes.

Nei, Else, fru Breen mener jeg, vi skal ikke glemme det.

Og vi skal spesielt huske på det når enkelte tar til orde for å organisere alle forfattere i én megastor, altoppslukende fagforening. Samarbeid er viktig, og vår historie er like mye en historie om det fruktbare samarbeidet med våre søsterforeninger.

Men historien har også vist at vi trenger en egen forening som ivaretar barne- og ungdomslitteraturens særpreg og egenart, som sørger for at vi ikke alltid må sitte ved barnebordet, som min forgjenger Taran Bjørnstad pleier å si, og som skriker opp om våre rettigheter, som våre grunnleggere gjorde for 75 år siden.

I forbindelse med 40-årsjubileet uttalte tidligere formann Inger Margrethe Gaarder at hun hadde håp for framtiden. Hun sa, og jeg siterer «at barne- og ungdomslitteraturen nyter særlig respekt, regner vi som en selvfølge omkring år 2000».

Vel, år 2000 er allerede historie, og om vi er i mål med å gi barne- og ungdomslitteraturen den anerkjennelsen den fortjener, kan nok diskuteres, men vi kan ganske sikkert konkludere med at vi aldri hadde vært der vi er dag, og hatt de samme vilkårene og rettighetene, om det ikke var for den utrettelige innsatsen til de første ULF-lederne som fru Fossum og fru Sommerfeldt, for ikke glemme da vi senere ble døpt om til NBU, herr Hølleland, herr Kaldestad, herr Larsen, fru Sverdrup, herr Henmo, herr Ingvaldsen og fru Bjørnstad.

Og hvis vi klarer vi klarer å ivareta fellesskapet og solidariteten, og bestreber oss på en være en mangfoldig og inkluderende forening, er jeg sikker på at vi er her, også når vi runder 100 år.

Som tidligere formann Steinar Sørlle sa det:

Og det fine med foreningen? Det er omsorgen. Alle understreker det. Omsorgen for hverandre preget det første styret og de første medlemmene for 50 år siden, og slik er det fortsatt.

Ja, slik er det fortsatt. Og slik var det også da jeg selv ble medlem for 7,5 år siden, og slik håper jeg det oppleves for alle medlemmene våre, nye som gamle.

Jeg nærmer meg avslutningen, men jeg vil gjerne få oppsummere med et løfte:

NBU er kommet for å bli.
Vi skal fortsette å skrike.
Og vi kommer ikke til å finne oss i å sitte ved barnebordet igjen.

Gratulerer med dagen!