Frode Eie Larsen hadde skrevet en rekke krimromaner for voksne da han for tre år siden ble spurt om å skrive for barn. Hele ti barne- og ungdomsbøker er det blitt siden det, flere av dem skrevet i samarbeid med Dag Otto Lauritzen. I år mottok de Bokslukerprisen for en av dem.

Frode Eie Larsen (f. 1973) er oppvokst og bosatt i Larvik. Foto: Kjersti Bache, Østlands-Posten

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Det første minnet mitt med bøker er mamma og pappa som leser høyt fra Asbjørnsen og Moe sine eventyr. Jeg husker forventningen til hver nye historie og hvordan jeg gledet meg til denne lesestunden hver kveld. Etter hvert begynte jeg å lese selv, og da var det først spenningsbøker som Hardy-guttene og Bobseybarna, etter hvert «Historien om»-bøkene, og Roald Dahl. Det aller sterkeste bokminnet jeg har, er da jeg leste Michael Endes Den uendelige historien. Boken lånte jeg på biblioteket, og akkurat som Bastian (hovedpersonen i boken), ble jeg sugd inn i fortellingen.

Selv om jeg ikke er noen utpreget lesehest, har jeg alltid hatt en bok liggende på nattbordet, også som voksen. Antagelig er det arven fra mamma og pappa, og frøet de sådde den gangen de leste høyt for meg på sengekanten. Jeg er fortsatt veldig glad i den fysiske boken, og fryder meg over fortellingen som venter når jeg åpner en ny bok.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg har ikke alltid drømt om å bli forfatter– som ung drømte jeg om å bli rockestjerne –men jeg har alltid vært glad i ord. Allerede på barneskolen skrev jeg teaterstykker som ble fremført på foreldreavslutninger, og på ungdomsskolen begynte jeg å skrive egne låter (ref. denne rockestjernedrømmen).

Det første bokmanuset fullførte jeg på midten av 90-tallet en gang, men det var først i år 2000 at jeg innså at det var forfatter jeg ville bli. Erkjennelsen kom etter en tragedie. Mamma døde, bare 46 år gammel, og jeg spurte meg selv hva jeg ville gjøre med resten av livet. Svaret var at jeg ville bli forfatter, og jeg begynte å jobbe bevisst mot denne drømmen. I 2011 ble den realisert, da jeg debuterte med krimboken Hemmeligheten.

– Hvorfor valgte du å skrive for barn og unge? 

– Egentlig var det litt tilfeldig. Jeg hadde gått med noen løse ideer en stund, men ikke hatt tid til å starte på noen historie for barn. Så ringte forlegger Anne Gaathaug meg en formiddag i februar 2019 og sa at hun ville at jeg skulle skrive barnebøker, og at jeg skulle skrive dem sammen med Dag Otto Lauritzen. Tåkedis kom på høsten samme år, og dette ga virkelig mersmak. Barn er en takknemlig målgruppe når historien din treffer dem, men de er også nådeløst ærlige. Det kreves derfor en skjerpet og spisset penn når man skriver bøker for denne målgruppen.

– Ser du noen rød tråd i bøkene dine?

– Samtlige barnebøker jeg har skrevet – og skriver på nå – hører til en serie og henger i så måte sammen. Ellers er nok historiene preget av at jeg også skriver krim for voksne, så alle bøkene har et snev av spenning i seg.

I Mot og mysterier løser nysgjerrige og kloke ungdommer mysterier selv ikke de voksne klarer å finne ut av. Dag Otto og jeg har tatt utgangspunkt i MOT, som i bunn og grunn handler om å bry seg. Tidsfikserne er en blanding av alt jeg syntes var kult å lese som barn. Her er det spenning og action knyttet opp mot en historisk hendelse, ispedd sprø innfall. I serien Leos magiske reise har jeg gått tilbake til starten. Dette er eventyraktige historier, med en dose magi og selvsagt spenning.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Jeg vil gjerne motivere barn til å lese og er derfor opptatt av å skrive gode og fengende historier som vekker denne lysten hos dem. Ellers har jeg litt ulik motivasjon for de ulike seriene. Når barn har lest en bok om Tidsfikserne, håper jeg selvfølgelig at de har lært noen historiske fakta. Klarer de å svare på de ti spørsmålene i Tidsfikser-quizen som avslutter hver bok, er jeg veldig fornøyd.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg har en hund – Sita – og når jeg ikke skriver, liker jeg veldig godt å være ute i skogen sammen med henne. Det er faktisk gjerne på tur med Sita at ideer til nye historier dukker opp.

Jeg er også veldig glad i musikk, og selv om jeg aldri ble noe rockestjerne, liker jeg å høre på rock. Enten på plate, eller konsert, det er også fint. I tillegg liker jeg veldig godt å reise. Favorittlandet til kona mi Line og meg er Italia. Vi elsker maten, folkene og stemningen i landet.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Først og fremst ser jeg frem til å få et fellesskap med andre forfattere som skriver for barn og unge. Jeg har også hørt veldig mye fint om NBU som organisasjon, og har allerede opplevd å få en større forståelse for og innsikt i hvilke rettigheter og muligheter man har som barnebokforfatter. Det føles fint å være en del av en organisasjon som jobber for fremtida vår: barna.