Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde skrevet flere romaner for voksne da hun ble spurt om å skrive for barn. Først sa hun nei, deretter ja, og i 2013 utkom hennes første barnebok, Meg, meg, meg. Hun har også skrevet Dyrene sover (2021), illustrert av Mari Kanstad Johnsen, som nylig ble kåret til Årets vakreste bok.
Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979) er oppvokst og bosatt i Oslo. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, som blant annet ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Foto: Agnete Brun
– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
– Jeg tror at jeg hadde et helt ordinært forhold til bøker. Foreldrene mine leste forfattere som Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Roald Dahl for meg. Jeg husker at jeg var stolt da jeg klarte å lese Bobsey-barna-bøkene på egen hånd, jeg hadde arvet dem av moren min.
Hjemme hadde vi bokhyller i trappa ned til kjelleren. Der kunne jeg sitte og se på bøker som jeg syntes så spennende ut. Jeg husker særlig en sjokkerende bok om kvinner som måtte ta abort med strikkepinner, jeg var nok altfor ung til å lese den. Jeg forbinder det å lese med å svømme, kanskje fordi vi ofte var på Bøler bibliotek etter å ha vært på Bøler bad, akkurat som jeg er med mine barn nå. Jeg tenker at begge deler rensker vekk støyet fra omverdenen.
– Hvorfor ville du bli forfatter?
– Jeg hadde ingen plan om å bli forfatter, men i midten av tjueåra ble jeg syk og måtte avbryte studiene. Jeg kunne ikke gjøre stort, men jeg kunne skrive og lese. Jeg tenkte at om jeg klarte å skrive en roman, så ville det sette meg i en annen posisjon enn den jeg befant meg i. I løpet av de årene det tok å skrive romanen, opplevde jeg at jeg virkelig oppdaget litteraturen. Etter det var det ingen vei tilbake.
– Hvorfor valgte du å skrive for barn?
– Jeg hadde skrevet noen bøker for voksne da jeg ble spurt av Aschehoug forlag om å skrive for barn. Først sa jeg nei. Jeg syntes det virket så vanskelig, nesten umulig. Det var kanskje også grunnen til at jeg til slutt sa ja.
– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?
– Kanskje en trist og alvorlig rød tråd? Men så bør man kunne le litt av elendigheten også.
– Hva er du opptatt av som forfatter?
– Utvikle meg. Jeg har ikke lyst til å skrive den samme boka flere ganger.
– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?
– Gå i skogen. Men det er veldig knyttet til skrivinga, fordet er jo skrivinga jeg tenker på mens jeg går der. I skogen skjønner jeg ofte noe nytt om hva jeg holder på med, og det kan dukke opp nye setninger og formuleringer som jeg må skrive ned når jeg kommer hjem.
– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?
– At dere ivaretar oss barne- og ungdomsbokforfattere og den litteraturen vi skriver!