Nicolai Houm debuterte som forfatter for hele 18 år siden, da med en roman for voksne. Hans første bok for barn, bildeboka Når alle sover (ill. av Rune Markhus), kom i 2011. Siden har han utgitt både lettlestbøker, romaner og sakprosa for barn– samt adaptert tv-serien ZombieLars til tegneseriebøker.

Nicolai Houm (f. 1974) skriver for både barn og voksne. Han har også lang erfaring som forlagsredaktør for barne- og ungdomslitteratur. Foto: Paal Audestad

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Jeg var ikke en lesehest, hverken som barn eller ungdom. Til det var jeg for aktiv og rastløs. Det jeg leste, sugde jeg til meg, men jeg likte best å fantasere og skape selv. Jeg opplevde ikke et skille mellom litteratur og annen fiksjon; film, tv, teater. Jeg var bare glad det fantes steder der også voksne fikk tenke fritt og lage det de ville, og at leken ikke nødvendigvis måtte ta slutt.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg var like glad i å tegne og spille musikk som å skrive. Kanskje var skrivingen den retningen som var mest umiddelbar? Eller den jeg naturlig nok fikk mest tilbakemelding på, gjennom skolen? Eller at jeg ikke var god nok i de andre greiene til å kunne gjøre noe ut av det? Morfaren min var forfatter. Vi bodde vegg i vegg, og jeg kunne stikke hodet inn til ham og se en forfatter i aksjon, med sigar og fyllepenn. Det bidro også til at jeg tenkte på skrivingen som en farbar – og fin – vei.

Hvorfor valgte du å skrive for barn og unge?

– Jeg debuterte med litteratur for voksne, men begynte å jobbe som redaktør i en barne- og ungdomsavdeling. Da var veien kort til å prøve å skrive for unge lesere selv. Så er det litt som med andre skiller jeg snakket om: Jeg tenker ikke på barnelitteratur som en helt egen gren, og så ikke på det å skrive for barn som et stort skritt i en ny retning. Det er skriving, alt sammen. De samme kvalitetskriteriene gjelder, teknikkene er de samme, skapergleden også.

Det vil si, når det går bra. Jeg har mange tunge stunder som forfatter. Det er lettere å komme seg opp av disse dalene med barnelitteratur. Kanskje fordi det lekne elementet er mer framtredende? Eller fordi jeg tenker på mottakeren som … hyggeligere? Ikke mindre viktig, eller mindre kritisk, men mer åpen.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– Jeg skriver mye om hvordan vi opptrer overfor hverandre, om empati og vanskelighetene med å utøve det. Annerledeshet er også et tilbakevendende tema.

– Hva er du opptatt av som forfatter?

– Jeg tenker mye på at det å skrive ”litterært” ikke skal være ensbetydende med å tilsløre eller fordunkle. Jeg mener ekte dybde blir til på annet vis. Undertekst handler ikke om å forvirre leseren, men om å la leseren tenke selv. Det skjønne i skjønnlitteraturen oppstår ikke gjennom mørklegging, men heller kreativ lyssetting. I møtet med unge lesere konkretiserer dette seg i barneperspektivet. En forvirret leser som føler seg dum, er generelt uheldig, men hvis det er snakk om barn, er det virkelig trist.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg er manisk opptatt av å bølgesurfe.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Jeg håper foreningen fortsetter å kjempe vår sak i en tid der det synes å bli stadig vanskeligere å hevde sin rett og klare seg som forfatter.