Christopher Pahle er manusforfatter og regissør og anmelder tv-programmer i Dagbladet. I tillegg er han forfatteren bak science fiction-bøkene om tvillingene Kass og Tycho og romskipet deres.
Christopher Pahle (f. 1982) har så langt utgitt tre bøker om Kass og Tycho: De forbudte solsystemene (2019), Fantomplaneten (2020) og Stjernekadettene (2021). Fjerde og siste bok i serien, Herskeren av universet, kommer senere i år. Foto: Catharina N. Wandrup
– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
– Bøker har så lenge jeg kan huske hatt en nesten religiøs tiltrekningskraft på meg. Da tenker jeg så klart på historiene inni dem, både når jeg ble lest for og etter hvert som jeg kunne lese dem selv, men også det fysiske objektet. Jeg husker hvordan fokuset alltid peilet seg inn på de gamle, frynsete mursteinene med Asbjørnsen og Moes samlede, illustrert med kobberstikk, når jeg kom inn i stuen hos mormor. Eller de flaskegrønne omslagene til Jules Verne-bøkene faren min tok med fra biblioteket. Alt ved dem fortalte meg at innenfor disse permene skjulte det seg stor kraft, mystisk visdom og hemmelige verdener.
– Hvorfor ville du bli forfatter?
– Jeg kan faktisk ikke huske om det var et aktivt valg jeg tok noen gang. Det er liksom noe jeg bare alltid har visst, hvis det gir mening? Og da fortellingene om Kass og Tycho ramlet inn i hodet mitt, kjentes det ut som tiden var inne. Jeg jobber til vanlig som manusforfatter, men det var ikke aktuelt å prøve å utvikle ideen til en tv-serie eller film først. Litt fordi jeg ville ha så mye kontroll på prosjektet som mulig, men også for å slippe å legge bånd på meg. Galaktiske kriger og eksploderende stjerner er dessverre litt utenfor det gjengse norske barnefilmbudsjettet.
– Hvorfor valgte du å skrive for barn?
– Det valget ble nærmest tatt for meg siden de to hovedpersonene mine er 12 år da historien starter. Men barn er jo en helt rå målgruppe å skrive sjangerlitteratur for også, da. De er fullstendig ujålete og prøver ikke å heve seg over fortellingen, sjangerkonvensjonene eller virkemidlene, som voksne ofte kan ha en tendens til å gjøre. Den oppriktigheten gjør dem så klart ganske skumle, men du vet også at når de først liker noe, så er det genuint.
– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?
– Det første budet på steintavlen min er å skrive de fortellingene jeg selv ville likt å lese på den alderen. Om det finnes andre fellesnevnere, tror jeg at jeg skal overlate til eventuelle lesere å avgjøre.
– Hva er du opptatt av som forfatter?
– Morsomt at du spør! Det neste budet på steintavlen min er nemlig å ta leseren på alvor. Alltid. Selv når man bare tuller. Ellers har jeg fått veldig smaken på å tegne kart over de fremmede planetene i bøkene mine, så det har jeg tenkt å fortsette med. Alle bøker blir bedre med kart.
– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?
– Sove. Kanskje unne meg en matbit.
– Hvilke forventninger har du til NBU?
– Jeg håper NBU kan være en trygg havn for forfattere i en tidvis uoversiktlig og skummel bransje, at dere fortsetter det viktige arbeidet det er å styrke norske barnebøkers posisjon, og at vi sammen kan komme den litt dølle fordommen om barnebøker som «enklere» eller mindre relevant litteratur som ikke behøver å bli tatt på alvor, til livs. Barnebøker har tross alt en utrolig mye viktigere funksjon enn voksenbøker, for det er de som skaper nye lesere og legger grunnlaget for et kjærlighetsforhold til litteraturen som skal vare livet ut.