Nominasjonane til Kritikarprisen for beste skjønnlitterære barne- eller ungdomsbok utgitt i 2022 er offentleggjort.
Og dei nominerte er:
- Julia Kahrs: Familien Brattbakk
- Markus Lantto og Camilla Kuhn (ill.): Kåre og Marimba hjelper til
- Ida Eva Neverdahl: Verdas ende (Floke 3)
- Ragnar Aalbu: Det suser i Sivert
NBU gratulerer!
Her er grunngjevingane til juryen, som har bestått av litteraturkritikarane Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad:
Julia Kahrs: Familien Brattbakk, Gyldendal
«Familien Brattbakk er ikke som alle andre, og det er heller ikke romanen om den. Åpningsscenen der hovedpersonen Sam flyter på rygg ned elven, med skolesekken skumpende etter, er legendarisk. Mens vannet klukker og glitrer i kveldsmørket, får leseren servert en herlig ekkel utbrodering av familien Brattbakks utradisjonelle matvaner. Morens sans for snegler og stygge hatter har trolig medvirket til Sams status som mobbeoffer.
Da familien flytter til Gørja, er det for at barna skal få etterlengtet trygghet og aksept. Samtidig skrus den litterære sjangerblandingen opp. Himmelen blir rar, moren blir rarere, historien blir motstridende, barn forsvinner, klimaet roter seg til, og det blir opp til Sam å avsløre om mamma er kannibal, eller hva i huleste det er som egentlig foregår. Det er umulig for leseren å forutse slutten, og handlingen tar de utroligste vendinger. Romanen byr på en høyst original fortelling i et koko univers som samtidig har relevante og realistiske undertoner. For hvem er egentlig våre foreldre? Noen ganger tenker vi vel at de kommer fra en annen planet.»
Markus Lantto og Camilla Kuhn (ill.): Kåre og Marimba hjelper til, Samlaget
«I denne bildeboka utfyller tekst og tegninger hverandre på en forbilledlig måte. Fortellingen blir mer kompleks og morsommere jo mer leseren studerer hvordan tegningene tar handlingen i setningene videre. Hovedpersonene Marimba og Kåre er helt forskjellige, men like naive og ivrige etter å hjelpe den første de treffer for å ha noe gøy å gjøre. Barna skjønner ikke at det er en sykkeltyv de møter, og tyven har også mange gode forklaringer på at det han gjør er lovlig. Faktisk så gode at også den voksne leseren kan fristes til å la seg overbevise.
Da politiet dukker opp, tror barna at de bare leker politi og røver. De forskjellige perspektivene på hva som egentlig skjer – om man skjønner at Torsten med de blå slippersene er tyv eller ikke – gir grobunn for mange morsomme episoder, tankerekker og replikker. Illustratør Camilla Kuhn har en raus tilnærming til personene hun portretterer. Tyven har rumpesprekken synlig og tenna på tørk, likevel kan man ikke for at man heier på ham. Den tullete, fargerike og karikerte streken har en sterk, selvstendig nerve.»
Ida Eva Neverdahl: Verdas ende, Samlaget
«Verdas ende avslutter trilogien som startet i 2020 med Floke – Ein fredeleg fyr i ei vill vikingverd. I den siste boken har helten måttet legge gitaren til side og trekke sverdet for å hanskes med selveste ragnarok. Fortsatt insisterer Floke på at omtanke og diplomati er det mest effektive våpenet mot kampklare guder og mennesker. Så blir det da også en trall som til slutt redder verden.
Med Floke har Ida Neverdahl funnet en måte å forene humor, spenning og gudelære på med et bredt sett samfunnskritiske kommentarer. Et holdningsskapende budskap ligger til grunn for serien, som tematiserer alt fra overspising og konfliktskyhet til kjønnsstereotypier og konsekvenser av vold. Belærende blir det imidlertid aldri, takket være de sinnrike tegningene. Boken er enkel og kompleks på samme tid, med parodisk stiliserte figurer, som hverken virker flate eller klisjéfylte. Serien er en psykedelisk fest av farger, følelser og fantasi.»
Ragnar Aalbu: Det suser i Sivert, Vigmostad & Bjørke
«Sivert er en flodhest som ikke liker å bade. Når familien drar på stranda og plasker i vei, sitter han under parasollen med sin solhatt og vegrer seg. Strikken i badebuksa hans er ødelagt – og tenk om han blir kløpet av krabber, eller om lynet slår ned. Etter at han er blitt for varm og sanden klistrer seg til kroppen, bærer det likevel ut i sjøen. Fra da av kjenner han kun på gleden ved å bade, og skrekken er glemt.
Må man overkomme redsel selv, ikke ved formaninger fra andre? Er det slik at engstelsen tar tid, mens når man har trådt over terskelen, så er frykten glemt?
Det liggende formatet skaper en leseretning på tvers, med landlivet over og havet under bretten. Bretten representerer således terskelen for vannfobien. Figurene er bevisst klumpete satt sammen, med et uttrykksfullt resultat som gir dem en sårbar, odd kvalitet.
Aalbu har laget en vakker bildebok holdt i sommervalører som inviterer barn og voksne inn i store, men overkommelige, spørsmål.»
Kritikarprisen for beste skjønnlitterære barne- og ungdomsbok er blitt delt ut sidan 1978. I fjor var det Hilde Hodnefjeld som vann prisen for bildeboka Uppsa.