Av Alexander Løken, leder i NBU

Endelig er det vår – og årsmøtetid. Helgen 25.–26. mars samles vi igjen på Leangkollen hotell, og vi gleder oss til å se mange av dere der.  

Om «sensitivitetslesere» 

Etter de varslede endringene i Roald Dahls bøker har det den siste måneden vært en viktig debatt om endring av eldre bøker og såkalte sensitivitesleseres innflytelse på litteraturen.

Over tretti år etter Roald Dahls død blir flere av bøkene hans endret. Foto: Hans van Dijk/Anefo

At forfattere må gjøre grundig research, at det er viktig å kvalitetssikre innsideperspektivet, og at forlag derfor benytter seg av konsulenter som kan gi innsikt i visse temaer, er ikke noe nytt. Men hvis man kaller konsulenter for sensitivitetslesere og legger for store føringer på hva som er akseptabelt å skrive om, risikerer vi at mange forfattere legger bånd på seg.  

Om det oppstår berøringsangst for å skrive om visse temaer, vil det ikke føre til mer mangfoldig og variert litteratur – snarere tvert imot. En del av det å være skjønnlitterær forfatter er å sette seg inn i andre menneskers opplevelser og bakgrunn. Det handler om innlevelsesevne og fantasi. Men det er klart man må bestrebe seg på å skrive med etterrettelighet og respekt.  

Forfattere må stå fritt til å skrive det de vil, vi må ha god takhøyde, og vi må fortsette å kjempe for at norsk barne- og ungdomslitteratur skal være modig – ikke tannløs og kjedelig. 

Endring av eldre bøker 

Når det gjelder endring av eldre verk, er forfattere sikret gjennom Normalkontraktens pkt. 2.2.2:  

Utgivelse i følgende utgaver skal godkjennes av forfatteren eller dennes rettsetterfølgere: 

  1. Gjenutgivelse som forutsetter språklig eller annen omarbeiding av verket. 

Hvis forfatteren også ønsker å forsikre seg om at arvinger ikke skal kunne tukle med verket, er det mulig å tydeliggjøre dette i et testament, noe NBU kan bistå med. Det er også mulig å gjøre en avtale med forlaget sitt, slik noen forfattere allerede har gjort. 

En bekymring er likevel at forfattere skal settes i en situasjon der de må velge mellom prinsipper og penger. Et eksempel kan være at en forfatter får beskjed om at forlaget ønsker å gi ut en eldre bok som lydbok, men at det må gjøres grep i teksten slik at den ikke kan oppleves som krenkende eller støtende.

Da havner forfatteren fort i et dilemma. De færreste blir rike av å skrive bøker, og man kan risikerer å gå på akkord med egne prinsipper mot løfter om forskudd og royalty. Forlagene må være svært bevisste på at de i mange tilfeller er den sterkeste part, og at de har et ansvar for å ivareta forfatterens egenart og integritet.  

Bologna 2026 

Forrige uke ble barnebokmessa i Bologna avholdt. Som kjent skal Norge være gjesteland i 2026, og planleggingen er i full gang. NORLA og den norske ambassaden i Italia har en stødig hånd på rattet, og på årets messe var også Heidi Austlid (Forleggerforeningen) og jeg med fra NORLAs styre.  

Den norske standen på barnebokmessa i Bologna. Foto: NBU

Vi hadde et tett program med møter med messeledelsen, konsulen i Bologna, den italienske forleggerforeningen, hovedbiblioteket Salaborsa, bokhandelen Libreria Giannino Silvana, MAMbo – museet for samtidskunst samt andre aktører og samarbeidspartnere som kan være med på å lage en levende messe – ikke bare på selve messeområdet, men også i byen.  

Det ble naturligvis også tid til å gå seg bort på messa, som var både overveldende og inspirerende. Spesielt lærerikt var det å observere de litterære agentene og NORLA i deres rette habitat, der de iherdig arbeider med å få norske barne- og ungdomsbøker ut i verden. Takk til dem! 

Vi ser fram til 2026 – og veien dit!