Nytt medlem: Hannah Mileman

Hannah Mileman (f. 1995) har rukket å utgi hele 15 bøker siden debuten for tre år siden. Foto: Finn Strivens

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Som fireåring ble jeg tatt med til barnepsykolog fordi jeg hadde så grusomme, levende mareritt. En ond versjon av mamma med røde øyne, en stefar som løp på alle fire og gneldret som en hund, for ikke å nevne herr kakerlakk i fotsid frakk.

Voksne rundt meg tok jo selvsagt dette på alvor og trodde noe måtte være galt. Men psykologen fastslo at det bare var et tilfelle av overaktiv fantasi. Det ble derfor bestemt at jeg trengte å bruke all denne skaperkraften til noe mer produktivt. Fokuset ble på bøker, både lesing og dikting.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg tror kanskje jeg var en allerede fra starten. Mamma har tatt vare på utallige stiftede hefter, mine aller første “bøker”. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg skriver, men jeg tror at det handler om mennesker. Et ønske om å forstå dem, eller om at vi alle skal forstå oss selv? Jeg tror at nøkkelen til mange av verdens problemer kan ligge i gode fortellinger. 

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Lesing, som alt annet, er en egenskap som må øves frem. Og mestrer man lesing tidlig, er det mye som blir lettere senere i livet. Empati og vennskap, lek og fantasi, skolegang og språk. Derfor vil jeg gjerne at barn skal ha tilgang på god litteratur. Dessuten mener jeg barn er et bedre publikum! Åpne, optimistiske, og ærlige – sistnevnte på godt og vondt.  

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– Hittil har jeg skrevet mye på bestilling, og en del kommersielt. Det har vært lærerikt, men jeg er klar for å jobbe med mer personlige prosjekter: nemlig fantasy for ungdom. For den røde tråden jeg håper på å kunne spinne etter hvert, er en som handler om vennskap, kjærlighet og håp på tross av mørke.   

– Hva er du opptatt av som forfatter?

– Å få leseren til å føle. Jeg skriver ofte brev til folk jeg kjenner. Bursdagsbrev, postkort fra fremmede land, avskjedsbrev til lærere. Jeg føler en nesten grotesk stolthet når jeg ser et vått øye eller et flyktig smil. Eller da jeg var ansvarlig for massehysteriet på leirskolen i femte klasse etter å ha fortalt en spøkelseshistorie. Ja, det kjentes godt.   

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Ligge i stabilt sideleie og se grøsserfilmer, dra rundt i verden og hilse på familie og gamle venner, eller drømme om et annet liv som anerkjent interiørdesigner. Eller kanskje marinbiolog? Eller botaniker? 

– Hvilke forventninger har du til NBU?

– Jeg var 18 da jeg fikk min første bokkontrakt, og ante ikke hva jeg skulle forvente. På den tiden kjente jeg heller ingen andre som skrev bøker. Som medlem av NBU virker ikke forlagsbransjen like uoversiktlig og obskur. Det er også hyggelig at det finnes et fellesskap hvor alle har som mål å passe på forfatteres rettigheter og fremme bøker. Barne- og ungdomsbøker blir også usynliggjort i norske medier, så det er viktig å fortsette å insistere på at også denne litteraturen er viktig og verdig!