Av Dag Larsen, forfatter og tidligere styreleder i NBU
Tidligere generalsekretær i Den norske Forfatterforening (DnF), Lars Haavik, døde 13. september.
Lars Haavik (1944-2023) var generalsekretær i DnF i hele 18 år. Foto: DnF
Lars var utdannet sosionom, men hadde atskillig forhandlingserfaring da han kom til DnF i 1988. Han ble i den stillingen til 2006, og det ble viktig for de skjønnlitterære forfatterne, enten de skrev for voksne eller barn.
Jeg ble kjent med ham i 1994, men først for alvor i 1998, da jeg tok fatt på ledervervet i NBU. Vi samarbeidet nært, og i praksis var Lars også generalsekretær på deltid for NBU når det kom til spørsmål rundt kontrakter og bibliotekvederlag. Han tok meg med i forhandlingsutvalget for bibliotekvederlaget, og fikk meg tidlig til å skjønne hvor avgjørende for foreningene og forfatterne dette vederlaget var og er. Da vi måtte ta en voldgiftssak mot Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) om fordeling av vederlaget mellom foreningene, ledet Lars arbeidet, og jeg fikk se hvor god han var med fakta, med å skille ut hovedspørsmål, og med både strategiske og taktiske vurderinger. De skjønnlitterære vant den saken. Vi ville ikke nådd så godt igjennom uten Lars.
På 90-tallet ble normalkontraktene reforhandlet, og NBUs kontrakter avviker ikke prinsipielt fra DnFs. NBU forhandlet selvsagt med Forleggerforeningen på egen hånd om sine kontrakter, men først etter at DnF hadde forhandlet sine. Også der spilte Lars en viktig rolle. Han kunne kontraktene på fingrene, og jeg vet at det er mange forfattere som er ham takknemlig for hjelp når en forlegger ikke hadde skjønt tegninga eller prøvde seg på en variant som i realiteten ville være kontraktsbrudd. Eller når forfattere ikke fikk pengene de hadde krav på. Lars hadde flere muntre valgspråk, som han gjerne gjentok, og når det handlet om det som hørte hjemme på en forfatters konto, sa han: «Den som tror at lykken ikke kan kjøpes for penger, har vært i feil butikk.»
Det er jo heller ingen yrkesgruppe som snakker mer om penger enn forfattere, så vi syntes det var helt greit at han holdt seg med vennlige kynismer av det slaget, selv om et og annet medlem heller ville drøfte det litterære. Da lente Lars seg tilbake og lyttet. Han var der for forfatternes velferd og foreningenes styrke. Men folk som ikke visste å skille det litterære fra det pekuniære, eller gjerne henga seg til idealistiske spekulasjoner, hadde han ingen sans for. Lars visste at forfatteryrket er hardt arbeid og mange ganger et sjansespill. Han ble aldri imponert av folk som ikke lot seg dupere av fakta.
En av grunnene til at foreninger som DnF og NBU er der de er i dag, og er foreninger med styrke, skyldes den langvarige og stedige innsatsen til Lars. For mange av oss var han også en god og munter kompis. Jeg skulle gjerne tatt en øl til med ham.