Som barn likte Irmelin Persdatter Gustavsen å overdrive og juge. Etter å ha studert drama og teater og tatt masterstudiet i skrivekunst og formidling ved Norsk barnebokinstitutt tok hun i fjor steget inn i barnebokforfatternes rekker. Nå kan hun endelig hengi seg til juginga igjen!

Irmelin Persdatter Gustavsen (f. 1989) har skrevet to bøker for barn, Hilda Humlevik og folka som forsvant (2022) og Hilda Humlevik og mysteriet på Søder gods (2023). Hun har nylig flyttet tilbake til hjembygda Rakkestad i Østfold. Foto: Kristin Aafløy Opdan

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Jeg elsket å bli lest for som liten. Roald Dahl og Ole Lund Kirkegaard er to av de tidlige barndomsheltene mine. Mamma og pappa var gode til å lese høyt, og jeg husker de sekvensene på sengekanten veldig godt.  

Senere ble jeg en flittig låner av både bøker og lydbøker. Som kronisk surrehue ble det mange bøter fra biblioteket. Tsatsiki og muttern-bøkene har jeg hørt sikkert førti ganger hver. Og jeg tvang også venninnene i klassen til å høre på dem når de sov over hos meg.  

– Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg har alltid elsket å lage historier. Som barn likte jeg å både overdrive og juge, men da blir man liksom en litt rar voksen, så jeg la noe av juginga fra meg. Nå kan jeg heldigvis hengi meg til den igjen, og det elsker jeg 

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Jeg skriver det jeg ville likt å lese da jeg var barn. Særlig skurkene! Jeg elsker barnslige, dumme og tvers igjennom onde skurker. Og det tror jeg mange barn også gjør.  Også var det noe med den litt klønete, modige og lojale jenta som dukket opp. Hun måtte jeg bare bli bedre kjent med. 

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

Nå har jeg enn så lenge bare skrevet to bøker. Men jeg tenker at jeg stadig kommer tilbake til urettferdighet når jeg skriver. Jeg er interessert i hvordan karakterer takler det å bli behandlet urettferdig.  

– Hva er du opptatt av som forfatter?

Det er nok språket. Det å ta på seg språket til ulike karakterer når jeg skriver. Jeg håper at språket mitt er gjenkjennelig for leseren. Og så er jeg opptatt av at ingen snakker likt, og at ingen er tvers igjennom ærlig. Kanskje sannhet og løgn er noe jeg er spesielt opptatt av. Sannheten har for stor verdi når man snakker med barn.  

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg liker å tegne, sy, gå på teater, men om jeg ikke skal juge, så er det ting jeg lengter etter å gjøre, og ikke faktisk gjør ofte nok.  

Jeg pusser opp et nittitallshus i hjembygda mi, lager middag, ser på tv, leser og er mamma. Jeg har nylig meldt meg inn i DNT for å bli en bedre versjon av meg sjøl. 

Jeg gleder meg litt til å bli gammel. Da skal jeg melde meg ut av DNT og begynne å sy!

– Hva håper du at NBU kan gi deg?

Et fellesskap med andre som liker å lage historier. En sosial og faglig møteplass.