Synne Sun Løes (f. 1975) debuterte i 1999 med en voksenroman, men det er i NBU hun føler seg hjemme. Hun drømte tidlig om å bli forfatter, og jobber ved siden av skrivingen som psykiatrisk sykepleier. 

Synne Sun Løes har skrevet åtte romaner og vunnet både Brageprisen og Riksmålsprisen. Hennes metode er å skrive litt hver dag, også i helger og i ferier. Foto: Helge Dyrholm

Hvorfor skriver du, Synne Sun Løes?

Jeg var i barndommen og ungdommen en skikkelig bokorm. Følte at bøkene viste meg ting som ga meg en egen «livsfølelse». Jeg drømte tidlig om å bli forfatter. Planla for det. Ble sykepleier for å ha en grunnutdannelse som kunne kombineres med skriving. Jeg skriver for å uttrykke tanker og følelser på et språk som er mitt indre språk. Et språk jeg ellers ikke ville fått brukt i dagligtale. Det gjør det lettere for meg å tenke, forstå, undre meg og akseptere ting, tror jeg.

Hva er din skriverutine?

Jeg skriver hver dag. Jeg skriver som regel tidlig om morgenen. Og i helger og ferier. Jeg føler egentlig aldri at jeg har helt fri. Skrivingen tvinger seg frem.

Er du en plotter, eller skriver du uten plan på forhånd?

Jeg skriver som regel bevissthetsstrøm. Jeg skriver fort. Raser i vei. Det betyr at jeg må bruke litt tid på redigering etterpå. Jeg skriver mye, og stryker mye. Jeg har et lite sentimentalt forhold til egen tekst, og søker ikke perfeksjon, men en stemme som uttrykker det jeg vil at den skal uttrykke.

Hva gjør du når du står fast?

Jeg fortsetter å skrive. Jeg skriver på mange manus samtidig. Så jeg hopper som regel over til en annen tekst hvis jeg står fast. Det aller meste jeg skriver på, ser aldri dagens lys der ute. Det er helt greit.

Hvilke forfattere inspirerer deg?

Judith Hermann har vært en favoritt i mange år. Har lest hele hennes forfatterskap flere ganger. Sara Stridsberg har en intens stemme jeg liker. Språket er egenartet og fanger meg inn. Jeg beundrer Virginia Woolf og Deborah Levy.

Har du en rød tråd i forfatterskapet?

Det er stemmebasert. Det er en del stoff som er inspirert fra mitt arbeid innen psykiatrien. Jeg har mine kjernetemaer: ensomhet og utenforskap. Men jeg blander som regel alltid inn litt humor i tekstene mine. Å skrive veldig alvorlig og seriøst er ikke min kopp te. Og litt samfunnskritikk er det ofte, mellom linjene, i det jeg skriver.

Hvordan har det å være medlem av NBU hjulpet ditt forfatterskap?

Jeg har fått veldig mye ut av å være medlem av NBU. Det er veldig hyggelige møter. Jeg er også medlem av Forfatterforeningen, men jeg har ikke turt å gå på noen møter der. (Jeg innbiller meg at voksenforfattere er fryktelig seriøse og derfor også relativt usjarmerende.) Det er NBU som føles som «hjemme». Jeg satt i NBUs Litterære råd i fire år, og ble kjent med mange fine (og sjarmerende) forfattere.

Hvordan syns du forfattertilværelsen har endret seg siden du debuterte for 25 år siden?

Da jeg debuterte, og i årene etter, fikk jeg anmeldelser i alle de store avisene. Slik er det ikke lenger. Mange forfattere blir ikke anmeldt, og det er litt trist. Samtidig er det også slik at det gis ut fryktelig mange bøker, mange flere enn det folk klarer å lese. Vi står nok i et brudd. Forfattere må omstille seg til en ny situasjon. Jeg er glad for at jeg har en fast jobb, og kan føle meg fri i forhold til skrivingen.

Er det noen andre sjangere du har lyst til å prøve eller målgrupper du kunne tenke deg å skrive for?

Jeg kunne tenke meg å skrive en barneroman-triologi en vakker dag. Jeg vet faktisk hva den skal handle om, men jeg har ikke satt meg ned for å skrive den ennå. Jeg er for tiden opptatt med å skrive en roman for voksne.

Er det én bok du er spesielt stolt over, eller av andre grunner du har lyst til å trekke fram?

Jeg er vel litt stolt av at ungdomsromanen Å spise blomster til frokost (2002). Jeg har fått mange brev av lesere som har gitt uttrykk for at den har betydd mye for dem, og flere forfattere har fortalt meg at den boka var en av årsakene til at de selv begynte å skrive. Jeg fikk også Brageprisen, og ble nominert til Kritikerprisen, for den. Og den ble oversatt til koreansk (som jo var morsomt for meg som er født i Korea). Og da jeg i fjor fikk høre at den superflinke skuespilleren og forfatteren, Gine Cornelia Pedersen, kom inn på Teaterhøgskolen med å fremføre et utdrag fra den boka, ble jeg superstolt!