For debutboka «Bare spille ball» vant han Trollkrittet NBUs debutantpris og Uprisen 2019. Ifjor var han nominert til NTNUs litteraturpris for den siste boka i triologien om Fredrik «Alene gjennom». For Michael Stilson er skriving en form for tenking. Og står han fast, må han ut i skauen for å finne tankene. 

Michael Stilson har gitt ut fem bøker. Akkurat nå er han mest inspirert av Maria Parr og Carl Frode Tiller, men han sier han finner inspirasjon i hver bok han åpner. Foto: Knut Aage Dahl

Hvorfor skriver du, Michael Stilson?

Først og fremst fordi det er artig og tilfredsstillende å skape noe. Dessuten er det mye som surrer oppi hodet til enhver tid, og skrivingen er en måte å skape en slags struktur og sammenheng i alt dette. På den måten er skrivingen også en form for tenkning, det bidrar til å samle tankene.

Hva er din skriverutine?

En optimal skrivedag for meg ser slik ut: Jeg leverer barna i barnehage og på skole, så skriver jeg fra ca. 08.30-11.00, så blir det løpetur/skitur og lunsj, før jeg skriver videre ut dagen. Noen dager er det gjennomlesing og omskriving som starter dagen, andre dager skjer dette etter lunsj, men ofte er de to øktene med skriving litt ulik. De siste årene har det imidlertid vært svært mange turnéer i Den Kulturelle skolesekken (DKS), og dermed har jeg hatt få perioder der jeg har hatt denne skriverytmen.

Er du en plotter, eller skriver du uten plan?

Jeg har ofte en slags plan, men stadig oftere erfarer jeg at dersom planen jeg går inn i skrivinga med er for detaljert, blir skrivinga mer krevende. Jeg har hørt en del forfattere snakke om at de liker å overraske seg selv, og jeg tror jeg skjønner dette bedre nå. Det føles veldig spennende når teksten tar en vending du ikke visste om på forhånd, men når det står der så er det plutselig helt opplagt at det er slik det må være. Så jeg plotter delvis, har en tanke om hvor teksten skal, men prøver å bevare åpenhet og nysgjerrighet inn i skrivinga.

Hva gjør du når du står fast?

Løper meg en tur i skauen eller går på ski på vinteren. Dette får det alltid til å løsne. Det slår ikke feil. Det er som om bevegelsen setter i gang nye spor i hodet, og jeg kommer alltid tilbake med løsninger på problemer etter å ha vært ute i skauen.

Hvilke forfattere inspirerer deg?

Det er mange. Stort sett hver gang jeg åpner ei bok, enten det er for min egen lesing eller for å lese til ungene, så lar jeg meg inspirere. Det er utrolig mange dyktige folk. I det siste har Maria Parr vært en veldig inspirasjon, spesielt med tanke på fortellerglede og humor. Det å få folk til å le på tvers av generasjoner er virkelig en kunst, og det er definitivt noe jeg ønsker å få til. Jeg hadde også gleden av å høre Carl Frode Tiller snakke om sin skriving før jul. Han er en av mine favoritter, og det var svært inspirerende å høre ham fortelle om hvordan han tenker rundt sin egen skriving.

Har du en rød tråd i forfatterskapet?

Til nå kan man vel si at fotball har vært helt sentralt, men innenfor fotballen har jeg kanskje først og fremst vært opptatt av dragkampen mellom de individuelle ambisjonene og kollektivets behov, og valgene vi tar i slike situasjoner. Det å utvikle en identitet og finne et språk for seg selv har nok vært, og vil være, viktig i mine tekster.

Hvordan har det å være medlem av NBU hjulpet ditt forfatterskap?

Dessverre bor jeg i Trondheim og har vært dypt inne i småbarnsbobla de siste årene, så jeg har ikke fått vært med på verken årsmøter eller medlemsmøter. Det har ikke vært rom for å prioritere dette innimellom all annen virksomhet. Det er jeg lei meg for, fordi tilværelsen er iblant ensom og det å ha et nettverk å sparre med, et miljø, kollegaer, kan jeg kjenne at jeg noen ganger savner. Likevel holder det noen ganger bare med tanken på at det finnes andre folk som er opptatt av de samme tingene og som kjemper for å få til noe bra.

Hvordan syns du forfattertilværelsen har endret seg siden du debuterte for seks år siden?

For min del har det vært ganske likt hele veien. Etter hvert har det blitt mye å gjøre gjennom DKS og andre typer formidling. Det er selvfølgelig utrolig stas å få formidle litteratur, men det betyr også at det er mer krevende å finne rom til skriving. Dette har vært spesielt utfordrende de siste tre årene. Å finne riktig balanse mellom DKS og skriving. Jeg trodde lenge at jeg kunne kjøre ei uke med turné og så ei uke med skriving, men har innsett at jeg har behov for større strekk til å skrive meg inn i noe med god flyt. Å være i det, på et vis. Jeg føler meg ennå svært fersk som forfatter, så målet er å finne en riktig rytme i arbeidsåret.

Er det noen andre sjangere du har lyst til å prøve eller målgrupper du kunne tenke deg å skrive for?

Jeg har kanskje først og fremst lyst til å løsrive meg fra fotballen. Ikke for alltid, altså, det er ei skikkelig skattkiste å ha tilgang til, men jeg ønsker å utfordre meg selv til å skrive tekster fra andre miljøer og om andre ting. Det er det store målet mitt framover.

Er det én bok du er spesielt stolt over, eller av andre grunner du har lyst til å trekke fram?

Jeg må nok trekke fram debutboka, «Bare spille ball». I høst er det seks år siden den kom ut, men den lever fortsatt et særdeles aktivt liv der ute. Det er jeg faktisk utrolig stolt av, og boka har åpnet mange dører og gitt meg muligheten til å jobbe med noe jeg elsker. Jeg håper at jeg blir bedre som forfatter for hver bok, men «Bare spille ball» har vært viktig og fått et godt liv.