Johanne Scheen Jahnsen ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris for sin første roman Håndball eller helvete, nå er den vanskelig andreboka ute. Foto: Aslaug Gaundal.
Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
Jeg ble både lest for og leste mye selv opp gjennom barndommen. Lydbøker var jeg også glad i. Jeg likte spesielt godt fortellinger med mye humor, og da må jeg trekke frem Kurt-bøkene av Erlend Loe som en favoritt, samt Svein og rotta på feriekoloni av Marit Nicolaysen. Jeg leste også gjerne litt skumle, morbide ting, og var som mange andre barn fan av Roald Dahl. Og i blant fant jeg også noe vampyr- eller fantasygreier i bokhylla til søsteren min. Det slukte jeg.
Hvorfor ville du bli forfatter?
Siden jeg startet på skolen har jeg likt å finne på ting og lage historier. Da var det bare å sette seg ned: Jeg, et ark, en blyant, og skrive i vei. Særlig det å lese tekstene mine for familien hjemme var en greie, som oftest for å få dem til å le. Men det tok en stund før jeg vurderte å ville jobbe som forfatter, kanskje ikke før jeg var rundt tjue. Det virket tidligere så fjernt å skrive en hel bok, men så hadde jeg kanskje fått litt mer selvtillit, og siden har jeg ikke hatt lyst til å drive med noe annet.
Hvorfor har du valgt å skrive for barn/ og eller ungdom?
Hittil har jeg skrevet om ungdommer som går på ungdomsskolen, og en grunn til det er at her finnes det masse konflikt. Man har kanskje sitt første møte med pubertet, og står ennå i skillet mellom barndom og ungdomstid. Den grusomme følelsen av å stå alene i friminuttet, redselen for å falle utenfor. Men også mange fine ting, som den store forelskelsen, eller bare gleden av at det snart er sommerferie eller at venninna di har vært i Berlin og kjøpt noe rart godteri du aldri har smakt før. Så ja, jeg liker godt krasjet mellom barn og ungdom, hvor man både føler seg nysgjerrig og lett å glede som et barn, men samtidig skeptisk, usikker og på vakt i møte med ungdomstid. Gjenkjennelighet for leseren har mye å si for meg. Jeg vil at følelser, karakterer og miljø skal oppleves sant. Det kan få leseren til å føle seg mindre alene. I Håndball eller helvete var jeg opptatt av å skrive om mensen, både bekymring rundt å få det senere enn alle andre og samtidig et ønske om åpenhet og felleskap rundt de sidene av puberteten, som jeg håper kan bidra til å gjøre det mindre skummelt å snakke om.
Fins det en rød tråd eller fellesnevner i dine bøker?
Identitet og tilhørighet. Hvem er jeg i vennegjengen, hvem er jeg på skolen og hvilken gjeng passer jeg inn i, hvem vil jeg egentlig være? Det tenker samtlige av karakterene mine. Det sosiale altså, mennesket i møte med andre, men også karakterer som er vendt innover. Det er vel derfor jeg har valgt å skrive bok i første person, jeg liker å være «inne i hodet».
Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?
Jeg liker godt metaforer, og blir inspirert av litteratur som bruker koder, symboler og bilder på et eller annet hemmelig eller noe man ikke ønsker å skrive eksplisitt. Som leser liker jeg liker å tolke selv. Alt går liksom an på papiret. Jeg er også opptatt av det rent praktiske med skriving. At det kun trenger å være meg og noe å skrive på for å jobbe. Trenger ikke være avhengig av noe annet, eller noen andre. Fullstendig frihet.
Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?
Dagene jeg skriver er jeg (både dessverre og heldigvis) helt alene i arbeidet, så jeg fyller ofte fritiden min med å være sosial, for det elsker jeg. Jeg er også glad i å arrangere ting, og får utløp for den trangen ved å være i styret på litteraturfestivalen Bøker i Bø der jeg bor. Og jo, jeg spiller piano!
Hva slags forventninger har du til NBU?
Apropos tilhørighet så gleder jeg meg til å være en del av et større felleskap av folk som er opptatt av litteratur for barn og ungdom. Jeg har mye på hjertet som jeg ønsker å diskutere med likesinnede. Å ha en forening i ryggen og et sted å kunne stille spørsmål, gjør at jeg føler meg trygg. Det skaper i alle fall en følelse om at jeg ikke er alene i skrivearbeidet likevel.