Begrunnelse for Nominasjon:
En av livets mest grunnleggende erfaringer er at ingenting varer for alltid. Tiden går, mennesker og dyr blir eldre. Og en gang dør vi. Mange bøker har dette som tema, gjerne fortalt gjennom et dyrs død. Slik sett har debutanten Espen Dekko gitt seg i kast med et krevende prosjekt, å lage en ny vri på ”kjært kjæledyret dør”-fortellingen.
I P+E møter vi den aldrende hunden Poff og hans trofaste venn Edvard. Ofte er det omvendt, at det er dyret som er trofast venn, lojal overfor mennesket. Her ligger synsvinkelen først hos Poff. Han kjenner på at noe er over. Uten å overvelde leseren med tristhet, fortelles det nøkternt og liketil om hvordan drømmene har blitt et bedre sted enn de hverdagslige gledene Poff kjente før:
Poff drømmer.
Drømmer om kaniner.
Før løp han etter dem.
Nå drømmer han om dem.
På tur ifølge med Edvard, klarer ikke Poff å følge helt med. Blir det en mulighet til å hvile, dorme av, til å drømme seg bort i en slags himmel-lignende tilstand av skyer og kaniner, katter og kanskje fly, gjør han det. Drømme-leken er blitt et bedre sted enn den virkelige leken. Det aller beste er egentlig å ligge på sofaen, med selskap av en lesende Edvard. For labbene har blitt tunge.
Og så er det egentlig over. Poff slikker Edvards hånd. Til slutt er det ikke en gang en drøm, bare søvn. Synsvinkelen er nå hos Edvard som lever i det forlatte og tomme. Alle som har mistet noen vil kjenne igjen dette forvirrende mørket som oppstår når den sørgende skal forsøke å gjøre alene det de to gjorde sammen før.
Alt er der. Luktene. Lydene.
Til og med kaninene.
Men ikke Poff.
Nå er det en annen som drømmer og finner trøst. Ikke fordi Edvard selv ikke orker å løpe, men det gir ingen mening når den andre er borte. I drømmen er den andre glad, og det gir varme og trøst å vite dette. Drømmene får god plass i P+E. At begge finner hvile og kanskje styrke i drømmen, er en interessant dimensjon ved teksten. Det minner oss om hvilke indre ressurser vi (hunder også tydeligvis!) har tilgang til, og at hjelpen også finnes inne i oss et sted. Det er en verdifull innsikt som litteraturen noen ganger er den beste til å minne oss om.
Å fortelle enkelt er ikke lett. Hvert ord og setning må ha betydning. Teksten skal kunne leses om igjen og erfares over tid. Bøker trenger ikke alltid mange hendelser eller ytre konflikter, men det trengs form og et tydelig språk. Debutanten Espen Dekko skriver med rytme og letthet, noe som gjør boka godt egnet til å lese høyt. Dekko har laget en rørende og vakker fortelling om tap, som også gir plass til litt humor. Illustrasjonene til Mari Kanstad Johnsen er med på å løfte fortellingen om Poff og Edvard, gi den varme, perspektiv og nærhet.
Laura Djupvik