Kristin Cashore har jeg oppgitt som guilty pleasure ved tidligere anledninger – jeg likte både Graceling og Fire godt – chiclit fantasy romance – noe sånt. I fjor kom Cashore med oppfølgeren, Bitterblue. Vi er i det samme universet og møter igjen personer vi har truffet tidligere, f.eks. Katsa og Po.
Nuvel. Bitterblue er dronning i landet Monsea, og landet lider enda under grepet faren King Leck hadde, selv om han har vært død i ni år. Kongen hadde grusomme egenskaper, blant annet kunne han vri og vende på folks tanker. Han drepte Bitterblue sin mor og ble til slutt drept av Katsa (den historien ble fortalt i Graceling, men det husker jeg ikke noe særlig av). Nå står hun ovenfor et samfunn og mennesker som ikke orker å huske sin egen historie – og hun er nødt til å finne sannheten selv. Men er sannheten verdt å avdekke for en hver pris? Selv når minnene er så vonde at folket ikke orker å bære det?
En av mange Bitterblue blir avhengig av er den fattige tyven Saf, og en romanse vokser fram. Forbudt og umulig kjærlighet.
Jeg var ikke veldig begeistret for denne boka. Når jeg leser de tidligere omtalene jeg har skrevet av Cashore sine bøker, ser jeg at jeg opplever Cashore som god på karakterer og romanse, men at hun sliter med story og plott. Her i denne boka forsøker hun å gi stor plass til plot og mindre plass til romansen. I tilegg trekker hun inn alle karakterene fra de forrige bøkene, og de husker jeg ikke. Særlig ikke handlingen fra Graceling husker jeg. Det er mange personer og tråder som er sentrale i Bitterblue som går tilbake til Graceling, og da blir det tomrom i denne boka. Og mange navn og slektskap som jeg går surr i. Hadde jeg hatt Graceling mer present i hodet så hadde jeg nok klart meg bedre. Og ikke minst, funnet listen over personer som står bakerst i boka og som jeg oppdaget da jeg bladde om siste side. Sukk.
Så i stedet for å få et svulstig, men akk så deilig, romantisk drama, så får jeg et dårlig konstruert og til tider langdrygt plott. Og da blir det kjedelig. Og det er så knotete skrevet, rotete synes jeg. Og det er jo synd, for tematikken om folkets glemsel er interessant. Jeg synes bare ikke hun klarer det. Det er jo selvsagt en fæl ting å si; å ønske av en forfatter å legge til side forsøk på å si noe meningsfullt om verden og heller kaste seg over den klisjefylte kjærligheten. Men, på en annen side: Er det noe som gir mening, så er det jo kjærlighet. Det er noe med å gjøre det man er best på.
Besøk ‘Hysj!Lesing pågår’ som har en helt annen opplevelse av boka.