Jeg har lenge vært fan av Gert Nygårdshaugs bøker. Jeg kom over Fredrik Drum-bøkene hans en særdeles regnfull hyttetur en sommer for noen år siden – og slukte dem hele. Bøkene i denne serien handler om den vin- og matglade Drum som roter seg oppi en lang rekke mysterier, helt til denne plot-rekken plutselig brytes og blir til noe helt annet… Nygårdshaug makter deretter å gjøre serien til noe mye mer enn en vanlig krim. Plutselig er vi usikre på hva som er virkelig, hvilke personer som fins og vel så det…
Etter denne første opplevelsen har jeg fulgt utgivelsene til denne særegne forfatteren nært. Jeg ble litt skuffet over Fortellernes Marked, oppfølgeren til Prost Gotvins geometri, sistnevnte er kanskje en av de morsomste bøkene jeg har lest mens toern er ganske så kjedelig synes jeg. Men så kom den overraskende Klokkemakeren – en fortelling om et massivt hull som dukker opp hvor det ikke skulle vært og hvordan menneskene og ikke minst hæren takler at ting ikke er som normalt.
Årets bok fra Nygårdshaug heter Chimera som opprinnelig er et monster fra gresk mytologi, men her blir benevnelsen brukt på noe ganske annet. Undertittelen på boken er ‘en øko-thriller’ – noe som vel gir en pekepinn på hvordan det ligger an. Vi føres til regnskogen i Afika, hvor et team bedriver forskning for å motvirke global oppvarming og utdøing av dyrearter. En dag oppdager de at alle innbyggerne i en liten stammeby er døde, med unntak av en liten gutt som kun snakker de innfødtes språk. Så er egentlig handlingen ganske nær opp til en haug med filmer vi har sett i det siste der man skaper dommedagsprofetier og ufattelige skremsler av noe som har ligget latent i naturen og som plutselig truer hele menneskeheten.
Det som er annerledes denne gangen er at Nygårdshaug skriver helt ulikt andre forfattere . Noen kritikere har ment at han i denne boken går seg vill i sin egen handling og at den burde vært strammet til. Men jeg leser boken annerledes. Vi veksler mellom ulike personer og den vi en stund oppfatter som hovedperson endres deretter til å bli en bifigur. Jeg liker dette – det gir et inntrykk av at på samme måte som forskerne veksler mellom å være styrende for handlingen, slik er også vi alle i samarbeid styrende for verden. Han klarer også å skape spenning uten at genrens mest klisjefulle grep utnyttes. (Her er ingen typiske cliffhangere eller intim psykologisering av folk som skal dø. Han er en forfatter som er kjent for å være svært miljøbevisst og er også utrolig kunnskapsrik på dette området – men dette blir aldri anmassende. I små drypp med ubemerkede fakta lærer vi mer om hva miljøet og menneskeheten står overfor fremover her enn i noen pekepinn-rapport.
Jeg skal vel ikke skryte på meg å være ekstremt miljøbevisst – tidsklemma og hverdagsstress dreper vel noe av tiltakslysten fra intensjon til handling. Men jeg panter flasker og kaster ikke glass i søpla, jeg legger matsøppel i riktig dunk på kantina (og har til og med plukket opp servietter etter andre – folk på Lysaker tror av en eller annen grunn at griser spiser papir..:-) ). Når man leser Nygårdshaug så blir man minnet på at det finnes en stor verden utenfor kontoret, full av ting vi ikke tenker på i hverdagen. Og om Nygårdshaug skriver om Sør-Amerika eller Afrika så imponerer han med å gjøre den nær og tilgjengelig. Jeg kan lett se for meg de vakre sommerfuglene, den furtne krokodillen Idi og den dype regnskogen. Og en stakket stund vender jeg blikket litt utover dataskjermen, og tar inn over meg hvor heldig vi er som lever i en rik natur med frisk luft. Og da syns jeg jammen Gert har gjort en bragd, for jeg er vanligvis ikke lett å trekke fram fra PC-en:-)
Så les boka – det er ikke akkurat ‘feel good’-lesing, for kloden vår har et par ting å henge fingrene i fremover – iallfall om menneskeheten skal overleve, men det er veldig spennende mens det står på…