Det dyrebare
Et kjapt søk på Linn Ullmann viser at hun har fæått mange fantastisk gode anmeldelser, men likevel har hun ikke fått så stor oppmerksomhet blant de norske lesere som hun kanskje burde for siste romanen: Det dyrebare. Det er lenge siden jeg leste hennes forrige bok og jeg kunne ikke helt huske hva det var jeg likte så godt med bøkene hennes, men jeg hadde en klart minne om at jeg virkelig elsket hennes debutbok Før du sovner. Men det var kanskje fordi jeg var yngre, mindre belest eller mindre noe annet? For jeg pleier jo ikke like melankolske, introverte og sørgelige bøker om oppvekst, familieliv og andre ‘dyrebare’ ting.
Men etter å ha lest 1. kapittel i hennes nyeste roman så husket jeg hvorfor jeg hadde dette klare positive minnet om bøkene hennes; Hun skriver så sinnsykt godt – selve språket er som smør og fløte og alt annet deilig! Ingen andre bøker jeg har lest klarer å skape den samme trykkende stemningen, den intenst spennende ingentingheten og følelsen av at man ser rett inn i sannheten om karakteren i handlingen.
Men hva handler det om? Vi følger en knippe mennesker i ulike deler av livene deres, hendelser som har hatt stort betydning for dem beskrives igjen og igjen – diktes på nytt og på nytt gjennom ulike øyne. Et sentralt tema er Mille – jenta som kretser rundt de andre karakterene, og påvirker dem på ulike måter, men så en dag forsvinner hun. Hva skjedde? Hva skjer med de som står igjen? Det hoppes i tid og perspektiv, og det er ikke alltid man henger helt med i svingene, men sakte men sikkert og på svært elegant vis tegner hun opp et bilde av en familiehistorie med utfordringer og hendelser, tragedier og gleder og ikke minst den vanskelige avslutningen på livet.
Når man har lest en stund blir man selv tankefull og innestengt i sitt eget hode, så ikke les denne boka rett før du skal på fest. Hent derimot en kopp te, et pledd og synk ned i den mykeste stolen du har – denne boken fortjener din fulle og hele nytelse!