I Iran sitter det en ung dramatiker. Han heter Nassim Soleimanpour. Han kan ikke reise ut fra landet sitt, men nå gjør han det likevel, og det på en ikke så rent lite fascinerende måte. I 2010 skrev han en scenetekst, White Rabbit, Red Rabbit, og Oslo Internasjonale Teater deler den med oss. To ganger denne uka har jeg vært og sett forestillingen og hvis du er det minste interessert i scenetekst, teater eller litteratur så er du nødt til å få med deg den siste forestillingen på lørdag. Saken er at det går en skuespiller opp på scenen, og der ligger en konvolutt. Skuespilleren har aldri sett innholdet tidligere, hun/han åpner konvolutten og begynner å lese. Og det er Nassim Soleimanpour som snakker til oss. Det er mektig å oppleve en så tett tilstedeværelse i et rom, og det fra en som ikke er til stede. Det er virkelig en dialog mellom tre parter; publikum, dramatiker og skuespiller. Sistnevnte blir et slags talerør for dramatikeren. Tidvis blir linjer visket ut, og det er nesten som dramatiker og skuespiller glir sammen. Identitet blir fiklet med rett foran øynene våre. Vi er vitne til at Nassim i Iran får publikum til å handle direkte i et rom i Oslo. Og det er han som gjør det, og ikke teksten….ja, sånn oppleves det hvertfall.
Stykket berører ulike tema, men det er et veldig menneskelig prosjekt – med sterkt nærvær mellom alle som er tilstede. Og så får man noe å tenke over…. så mye at jeg for min del måtte se det en gang til. Og jeg har veldig lyst til å se det enda en gang til. Siste sjanse er lørdag kl. 19, altså i morgen, på Det Andre Teateret i Oslo, hvor det er skuespiller Mats Eldøen som skal åpne konvolutten og kastes ut i ting han ikke aner noe om. Ganske heavy greier også egentlig. Men sykt bra. Og veldig morsomt. God tur!
Det finnes en nettside hvor du kan følge forestillingen i Oslo.