– Slapp av, det går alltid bra til slutt på Disney-filmer! Dette pleier jeg å si til 6-åringen hjemme, når det blir for skummelt på skjermen. Men hvorfor går jeg som voksen rundt og tror at det samme gjelder for krim-bøker?
Påsken er over og bak oss ligger mangfoldige krimhistorier, fra TV, film, magasiner og bøker. Selv gikk jeg henrykt i gang med det jeg trodde var det perfekte valg for meg: Et lukket mysterium på en øde øy! Blått lyn (2011) av Ann Cleeves er fjerde bok om Jimmy Perez, en sympatisk lokal politimann. Han “strander” på grunn av storm ved et fyr på Shetland, en liten ornitologisk forskningsstasjon som huser en gjeng fuglekikkere. Første offer er til alt hell et totalt uspiselig kvinnemenneske som utnytter og manipulerer sine omgivelser, og vår mann vil åpenbart trygt og rolig avsløre morderen i siste kapittel.
Men hva skjer?!? En annen hyggelig lokal person begynner å leke detektiv og vil avsløre morderen før politimannen. Hva skjer alltid da? Jo, vedkommende blir offer nummer to. Dette er jo forsmedelig. Men ok: Det kan ikke bare være de kjipe som dør. Det ville ikke være realistisk. Men så! Mot slutten, når ting drar seg til og tempoet øker og etterforskeren har oppklart gåten, DA går alt åt skogen!
*Spoiler alert* En av de mest sympatiske karakterene blir knertet! På mest brutale vis! Mens hun prøver å redde en hun ikke kjenner! Og jeg som leser sitter paff tilbake, stivnet, med sjokoladeegg som smelter i hånden fordi jeg er så sjokkert. Jeg blar forvirret tilbake og leser passasjen igjen, men det hjelper ingenting. Vedkommende er like død, vår helt har feilet og dermed er boken slutt!
Jeg begynner å forstå at min krimforventning fremdeles er farget av barndommens leseropplevelser. Jeg vil fremdeles at det kun skal være de usympatiske; pengeutpresserne, mobberne, eventuelt de utilgivelig nysgjerrige, som blir tatt kverken på. Og hvis det absolutt må dø noen sympatiske, bør det i hvert fall skje noe ekstra hyggelig med noen av de andre karakterene, kanskje et giftemål eller en arv til en fattig stakkar som jobber på barnehjem.
Dessverre er ikke krimverdenen lenger den Ms Marple og mesterdetektiv Blomkvist levde i. Nå dør hvem som helst! Til og med de som har fortellerperspektivet, og tilbake sitter både etterforsker og resten av forsamlingen ensomme og forbitrede. Og litt klisjéfylt romantikk for å bøte på fordervelsen kan man se langt etter.
Jada. Jeg vet at antihelter, bestialske drap og nedslående sosialrealisme er så vanlig nå at det nærmest er blitt gammeldags, men jeg lar meg likevel fremdeles overraske. Er litt munter krim for mye å forlange?!?
Ønsker du en annen spennende, men deprimerende moderne krim, der de fleste drukner i alkohol og sorg over døde barn, kan du jo prøve Åsa Träff og Camilla Grebes En slags fred (2010). Velbekomme.
Ingela
Arkivert i:Boktips, Krim, Skjønnlitteratur Tagged: ann cleeves, blått lyn 
