Hver torsdag arrangerer Anette boktema, og denne gangen vil hun høre om rystende bøker. Hmmm… Vanskelig. Jeg klarer som vanlig ikke å bare velge en.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal legge i ordet “rystende”, men jeg velger å ta med The Road/Veien av Cormac McCarthy. Den tunge og desperate settingen, for ikke å snakke om håpløsheten, er rystende. Men så veies alt det tunge opp av forholdet mellom gutten og faren. De er navnløse, noe som bare forsterker hele opplevelsen: De trenger ingen navn, de er alt for hverandre. Alt utenfor er, vel, utenfor. Dette er en aldeles nydelig bok om kjærlighet og samhold i en verden som har falt fra hverandre.
Så må jeg ta med en av de siste bøkene jeg har lest, nemlig Brave New World/Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Igjen en dystopisk setting, og igjen en rystende opplevelse. Her er det nettopp fordi det er så forferdelig håpløst. Karakterene har ikke fri vilje, selv om de tror de har det. Sannheten er at de blir designet og tilpasset samfunnet fra før de blir født. Samfunnet er ikke perfekt, du er det. Og kikker du bak fasaden, raser alt sammen. Utrolig tung tematikk, maskert som et ideelt utopi. Vi får håpe at verden aldri blir så ille. Man får frysninger av mindre.
Til slutt er det på sin plass å ta med Regines bok: En ung jentes siste ord av Regine Stokke. Regine blogget om hvordan det var å bli rammet av kreft helt frem til den tok livet av henne. I denne boka har alle opp- og nedturene fått plass, sammen med blant annet en del av kommentarene hun fikk på bloggen. Dette er rystende lesning, tårene trillet fritt. Hun ville så absolutt ikke dø, men hadde ikke noe valg. Det setter ens egne bagateller i perspektiv.
Lag ditt eget innlegg med rystende bøker og legg igjen linken din hos Anette, så finner vi hverandre der!
