Det er tydelig at Dagbladet ikke hadde særlig store forventninger til Luc Bessons siste verk (var det noen (bortsett fra kanskje Kjell Magne Bondevik, som sannsynligvis gledet seg stort til å se seg selv bli portrettert på film) som faktisk hadde det?).
Jeg er litt usikker på om tommelen er for fine rulletekster, men hva veit vel jeg.

Det som slår meg, etter å ha sett ”Taken” (som Besson var med på å skrive) i går kveld, er vel at «The Lady» muligens ville ha blitt bedre hvis man hadde fulgt linja i den filmen:
Liam Neeson/Bryan Mills (les: Michelle Yeoh/Aung San Suu Kyiopplever at datteren (les: demokratiet/folket) blir tatt fra ham (henne). Dermed må han (hun) jakte på de albanske menneskehandlerne (les: den burmesiske juntaen), slakte dem ned på det mest bestialske vis, for så å få datteren (les: demokratiet/folket) tilbake.
Happy ending der datteren møter en hyggelig og takknemlig popstjerne (Mills har selvfølgelig reddet livet hennes i begynnelsen av filmen) som synger musikk som før eller siden kommer til å ende opp som låtmateriale i Idol/The Voice (les: triumferende massemøte der et takknemlig folk møter sin kommende leder mens musikken svulmer og drukner folkejubelen … og sannsynligvis ender opp som en OL-fanfare i fremtiden) …
Noe å tenke på når Besson planlegger sin Le Pen-biografi ”Rock Around the Bunker”.