Sjanger: Dystopi
Først utgitt: 2012
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Format: Innbundet
ISBN: 9788203351914
Sider: 216
Kilde: Kjøpt selv
Bokens hjemmeside
****
Om boka: Det er overvåkningskameraer på hvert hjørne. Et stort konsern samler forbrukerinformasjon om byens innbyggere. Alle blir kontinuerlig sett av makten, men ingen blir sett som menneske. I 66. etasje i det store konsernbygget tilbringer den navnløse hovedpersonen dagene. Så oppdager han at han er i ferd med å bli usynlig. Plutselig forandres alt – han blir en trussel for makthaverne og sin egen arbeidsplass. “Massemenneske” er en uhyggelig og til tider morsom dystopi, om en manns kamp med seg selv og sine fiender, i en tilværelse som er ulevelig.
****
Norske dystopier hører til sjeldenhetene, og når de først titter frem her og der med ujevne mellomrom, har jeg alltid lyst til å like dem. Anders Malm har skapt et samfunn der alle blir sett, bare ikke som menneske – og det er lett å få assossiasjoner til Orwellske bøker. Men likheten stopper liksom der…
Den navnløse hovedpersonen er en av mange funksjonærer som samler inn informasjon om innbyggere. Det er det samme for han hva informasjonen brukes til, og hva det faktisk er han samler inn. Han gjør bare jobben sin, og er tilfreds med det. Kontorbygningen hans er selve kjernen i Det store synlighetsprosjektet: Den er helt gjennomsiktig. Gulv, vegger, tak, heis. Alle kan se alle. I 66. etasje sitter han i sitt gjennomsiktige kontorlandskap og både ser og blir sett av alle. Han kan se byen strekke seg ut rundt bygningen, som vakttårnet i et panoptisk fengsel.
Men så en dag forsvinner det ytterste leddet på pekefingeren hans. Fingeren er der fortsatt, men den er usynlig. Og usynligheten sprer seg fra fingertuppene og innover. Hovedpersonen er i ferd med å forsvinne, og blir dermed et stort problem i Det store synlighetsprosjektet. Plutselig kastes han fra den gjennomsnittlige funksjonær-rollen til å bli et utskudd som bør tas hånd om.
Hva er det som feiler deg, da?
Det er armen, sa jeg.
Har du brukket den?
Den er borte.
Ikke tull.
Den er blitt transparent, sa jeg.
Dette er ikke morsomt.
Armen er der, men jeg kan ikke se den lenger.
Premisset her er altså interessant. Samfunnet har på mange måter blitt et av mine store mareritt: Du er synlig hvor enn du går og hva enn du gjør. Idéen bak den panoptiske fengselsmodellen er jo, som også beskrevet i romanen, at ingen vet når de blir overvåket, men det kan skje når som helst. Ergo må man gå ut ifra at man blir overvåket hele tiden, og må oppføre seg deretter. Hovedpersonen bor i et samfunn bygget rundt det marerittaktige overvåkningsprinsippet. Men det blir allikevel flere ting som rett og slett ikke funker for meg.
Jeg opplevde stadig språket som pretensiøst. Jeg kvier meg litt for å bruke det ordet, men det finnes liksom ikke noe annet ord som er tilsvarende godt. Forfatteren bruker stadig vekk ord og uttrykk som man bør ha kjennskap til både idéhistorie og filosofi for å få noe ut av. Jeg opplever at han snakker til akademikeren mer enn han snakker til “mannen i gata.” Og jeg vet ikke helt om han gjør dette med vilje eller ei, men for min del ble det litt stivt. “Folk flest” – noe jeg fikk inntrykk av at hovedpersonen også var – bruker liksom ikke sånne ord og begreper når de reagerer med og mot omgivelsene sine, det føles litt unaturlig. Nå er det riktignok ikke først og fremst dialogen jeg sikter til, utdraget overfor er ganske representativt (selv om jeg ser for meg at “folk flest” ville sagt gjennomsiktig og ikke transparent), det er mer måten han tenker på. Metaforene han bruker, beskrivelsene av det han ser og opplever. Det kan kanskje kalles poetisk og filosofisk, men fremstår for meg mer som pretensiøst.
Og det er kanskje derfor denne usynligheten hans ikke funker så godt for meg heller. Det føles som om forfatteren filosoferer veldig, og jeg fikk litt følelsen av at han satt der og fortalte noe mer metafysisk enn det jeg faktisk leste. Altså,det er ikke noe problem i seg selv, de fleste gode bøker forteller historier som får deg til å tenke på større ting, men det er litt mer gjennomføringen det går på. Når språket føltes litt stivt og unaturlig, ble også selve fortellingen litt stiv og unaturlig.
Vaskeseddelen lover at den til tider er morsom, men det merket jeg ikke så mye til. Jeg ser jo hvor den kanskje kan fremstå som morsom, men… jeg hverken smilte, humret eller lo. Også disse scenene fremsto som litt stive for meg. Det i seg selv kunne vel kanskje ha gått for å være komisk…
Men det er jo ikke bare gæærnt heller, da. Forfatteren glimter til med scener som fikk meg til å grøsse, og tematikken er interessant (selv om – eller fordi – den ikke skiller seg fra andre klassiske dystopier). Hovedpersonen gjennomgår en psykisk forandring like mye som en fysisk en, og må innfinne seg i en situasjon der han enten kan bli jaget eller jakte. Forandringen hans er urovekkende og ubehagelig, og selve settingen rundt ham – det panoptiske fengsel – er ekkel. Fysjameien.
Mens jeg leste, ble jeg mer og mer sikker på at Anders Malm hadde studert enten filosofi eller idéhistorie, muligens begge deler. Da jeg googlet ham etterpå så jeg at han ganske riktig har bakgrunn i idéhistorie (og litteratur og estetikk). Dette ble, for min del, en litt for stor del av fortellingen. Det ble litt for akademisk og stivt, i tillegg til at den overordnede tematikken fremsto som litt svevende. Det var vanskelig å få tak i og holde fast ved hva forfatteren fortalte, selv om jeg ser hva han prøver på.
Andre bloggere om boka:
Leserommet
Forfatter-bio:
Anders Malm (f. 1980) er en norsk forfatter. Han debuterte med novellesamlingen Våkenetter i 2009, og Massemenneske er hans første roman. Han vokste opp i Stange, og studerte idéhistorie, litteratur og estetikk ved Universitetet i Oslo. Han har også gått på Aschehougs forfatterskole.
Wikipedia | goodreads
