I 1995 så jeg Sverre Anker Ausdal i rollen som Rittmesteren i Strindbergs ‘Faderen’ på Nationalteateret. Det husker jeg enda som en av de beste teateropplevelsene jeg har hatt. Nå har jeg lest både Faderen og Frøken Julie. Det er uvant å lese dramatikk. Det skaper andre bilder i hodet, og jeg sliter med å finne fram til det levende i teksten. Dette er helt sikkert en vanesak og det glir bedre etterhvert. Faderen gikk veldig fint å lese fordi jeg har med meg ulike tidligere oppsetninger i hodet, også Victoria Meirik sin oppsetning fra 2010? 2011?. Frøken Julie har jeg aldri sett på scenen. Å lese dramatikk gir meg lyst til å se det på scenen.
Siden sist har jeg også lest Merethe Lindstrøms sin «Dager i stillhetens historie» – en bok som er elsket og framhevet (blant annet av Rose – Marie, Bentebing, Janke). Lindstrøm skriver utrolig godt om møtet mellom et ektepar og den latviske hushjelpen, Marija. Språket hennes er formidabelt; hun behersker antydningens kunst og skriver ut drama med få ord. Likevel, og dette er så mot strømmen at det er nesten flaut; jeg ble ikke grepet i særlig grad. Jeg kjenner det igjen fra før; bøker som (kanskje) ligner hennes – de trenger ikke under huden på meg.
Så var det mennene da. Jeg har lest Kristian Lundberg og Karl Ove Knausgård. To menn med et granskende blikk på eget liv. Lundberg har jeg lest tidligere (Yarden), og likt godt. Boka jeg leste nå heter ‘Og alt skal være kjærlighet’, og er fra 2011 (2012 i norsk utgave). Jeg var ikke like begeistra denne gangen. Jeg føler jeg bryter inn i hans private boble, det er hans notater fra eget liv, og for meg er det litt beklemmende å lese. Det er kanskje bare bra, at man opplever litteratur som klam, det betyr at det klistrer seg fast, men jeg vet ikke jeg…. Jeg synes han syter litt. Han repeterer seg selv. Historien om Yarden er veldig interessant, men den har vi hørt tidligere.
Det er kanskje den kjærlighetshistorien… Den som sitter fast hos ham. Det er kanskje der jeg blir litt oppgitt. Boka har heldigvis ting jeg liker også, særlig partiene som omhandler ham og moren, og ikke minst hans tid på skolen. Jeg opplever også språket hans som veldig godt; noen av setningene hans kan virkelig slå knock-out på meg.
Da har jeg mer sans for Knausgård. Jeg har lest enern tidligere, og nå leste jeg femmern. Det var fordi jeg ville lese om året hans i Bergen på Skrivekunstakademiet og jeg ville lese om da han slo gjennom som forfatter. Knausgård er lettere å følge. Selv om han er nøktern og sier selv at han i denne boka ville utforske det uempatiske, så synes jeg han har en sympatisk fortellerstemme til grunn. Selv om han skildrer håpløshet og usikkerhet, så er han liksom så menneskelig. Det er selvsagt Lundberg også, men han sitter mer fast, enn det Knausgård gjør som stadig tar oss med videre.
Kan hende det blir med de to bøkene av Knausgård. Jeg liker det, men det tenner meg ikke på samme måte som mange andre lesere opplever.
Vel, det var en liten oppsummering av bøker jeg har lest i det siste. Bøker jeg synes det er vanskelig å skrive mye og langt om, derfor får de være sammen i denne posten. De kler hverandre litt godt egentlig; Knausgård, Lundberg, Strindberg og Lindstrøm.