Bok 1 om Armand Gamache
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2005
Originaltittel: Still Life
Denne utgaven utgitt: 2012
Oversetter: Astrid Eggesvik
Forlag: Silke
Format: Innbundet
ISBN: 9788282700252
Sider: 336
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: I grålysningen våkner maleriske Three Pines, en engelsktalende småby midt i den fransktalende delen av Canada, ikke langt fra Quebec. Den er en by med gamle røtter, som har tiltrukket seg kunstnere og eksentrikere på leting etter trygghet og ro. Dagen i dag er en vanlig dag for alle byens borgere unntatt én. Jane Neal blir funnet død i skogen, med en jaktpil gjennom hjertet. Det må ha vært en jaktulykke, for hvem kunne vel med vilje tatt livet av Jane? I sin tid som lærer oppdro hun generasjoner av småbyens innbyggere og var aktiv i foreningslivet. Hun kjente alle, også deres hemmeligheter. Førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté du Quebec har lært seg at det finnes en slange i de fleste paradis. Han forstår snart at ikke alt er som det bør være i den stille småbyen. Noe farlig ligger på lur, og han må finne sannheten før mørket senker seg.
****

Denne gangen har jeg (litterært sett, altså) tatt turen til en engelskspråklig småby midt i franske Canada for å oppdage om Armand Gamache klarer å løse gåten om hvem som skjøt den gamle og elskelige damen i hjertet med en utdatert pil og bue. Det viste seg å bli et riktig så sjarmerende besøk.

Three Pines er altså en sånn type småby der alle kjenner alle. Ingen låser dørene, for det er jo ingen kriminelle der. De har ikke engang eget politi. De få tilreisende som dukker opp nå og da, ender gjerne med å bli værende der for alltid. Sjokket er derfor enormt når Jane Neal blir funnet drept i skogen. Det kan jo ikke være noen som har gjort dette med vilje? Ikke mot Jane, som kjente og hadde et godt forhold til alle? Det må jo være en jaktulykke.

Tja…

Jeg falt raskt for forteller-stilen til Louise Penny. Hun legger tidlig opp til en skikkelig kosekrim. Ikke blod og gørr og kinky sex – men et mord i en småby der vi lærer alle å kjenne. Det er ikke ekkelt og skummelt. Det er sjarmerende og tidvis spennende å følge førstebetjent Gamache i sin jakt på morderen (enten hun ble drept ved et uhell eller ei). Jeg lot meg fenge av alle de løse trådene og hemmelighetene som kommer til overflaten etterhvert som vi blir kjent med landsbybeboerne. Spesielt interessant er det når både vi og Gamache finner ut at Jane Neal aldri inviterte noen lengre inn i huset enn til gangen og kjøkkenet. Selv hennes aller beste venner (Clara, Petter, Ruth, Ben, Myrna, Gabri og Oliver) har aldri sett huset hennes. Hva er det hun skjuler? Hvorfor får ingen se hvordan hun bor?

Og hvorfor har vennene heller aldri sett maleriene hennes, som hun har holdt på med i mange år? Frem til rett før hun ble drept, når hun bestemte seg for å stille et av dem ut…

Forfatteren holder en lett og ledig tone hele veien igjennom. Av og til fikk hun meg til å humre, som smakebiten jeg delte med dere på søndag. Hun klarte å vekke interessen min for persongalleriet, og jeg likte godt å bli kjent med dem. En av dem må være en morder, enten de mente det eller ikke. Hvem kan det være?

Men perfekt er den ikke. Oversettelsen haltet litt både her og der. Ord og vendinger som antageligvis gjør seg godt på engelsk klinger ikke like rent på norsk, og de snublet jeg over rett som det var. Jeg vet ikke om språket er sånn i originalen også, men jeg har på følelsen at det kom med oversettelsen. Om du har lest den på engelsk, fortell gjerne hvordan du opplevde språket. Det er litt slitsomt å måtte lese linjer om igjen fordi enkeltord og hele setninger høres rare ut. Så selv om den overordnede tonen er fin, blir det en tidvis humpete tur på detaljnivå. Synd, for det satt kjepper i hjulene for flyten.

Jeg fant dog ganske raskt tonen med førstebetjenten, som er en stillferdig kar med et godt øye for detaljer og stor evne til å få med seg ting (selv om metodene hans kanskje er litt treige i blant). Dynamikken mellom han og kollega Jean Guy Beauvoir er god, og kontrasten til ferskingen Yvette Nichol er stor. Hun finnes ikke fintfølende og tramper igjennom alt Gamache og Beauvoir legger opp til. Hun representerte en fin kontrast, men irriterte meg grenseløst. Jeg hadde sympati for henne i begynnelsen, men hun ble på ingen måte bedre.

Som nevnt likte jeg også å bli kjent med lokalbefolkningen. Her er det en rekke forskjellige mennesker som alle har klart å falle inn i et mønster og passe inn akkurat slik de er. Dette er en serie jeg faktisk har litt lyst til å følge videre. Kanskje fordi det ikke føltes helt som en krim. Det føltes mer som en roman med en krimgåte. Det er kanskje ikke det mest rystende jeg har lest, og det endrer neppe livet mitt, men jeg koste meg med den allikevel.

Skjulte liv er første bok om Gamache på norsk, og gis ut av Silke Forlag. På engelsk har det allerede rukket å komme snart 8 bøker i serien, og jeg regner med at de vil komme som perler på en snor på norsk fremover. Anbefales til deg som liker krim med klassiske vibber (og som eventuelt har tålmodighet til de nevnte språkproblemene). Eller kanskje til deg som ikke nødvendigvis er sååå glad i krim, men som setter pris på en gåte nå og da. Sjarmerende og lett underholdning.

Andre bloggere om boka:
Pervoluto
Groskro’s verden

Forfatter-bio:
Louise Penny (f. 1958) er en kanadisk forfatter. Før hun tok fatt på sin skjønnlitterære karriere, jobbet hun som journalist og programleder i radio (CBC). Hun har lenge hatt sansen for krim, og er blant annet fan av Agatha Christie og Dorothy L. Sayers. I jobben som journalist ble hun kjent med sjarmen ved småbyer, og dette tok hun med seg inn i serien om Armand Gamache. Skjulte liv (Still Life) er hennes debut. Hun har vunnet flere priser for serien.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads | bildet er herfra