Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Først utgitt: 1976
Originaltittel: The Selfish Gene
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Audible, Inc.
Format: Lydbok fra Audible
Lest av: Richard Dawkins og Lalla Ward
ISBN (heftet utgave): 9780199291151
Spilletid: 16 timer og 16 minutter
Kilde: Kjøpt selv
****
Om boka: The Selfish Gene is remarkable in several ways. First published in 1976, aimed at a general audience and written by a then little-known young lecturer in zoology at Oxford University, The Selfish Gene rapidly became highly influential. The important biological work of such figures as W. D. Hamilton and Robert Trivers was introduced to a wider public for the first time. But that was not all. Drawing together the threads of contemporary research in Neo-Darwinism into a powerful vision of the living world viewed through the eyes of genes as the units of selection, it was a significant contribution to biological thought. The full explanatory power of the gene’s eye view was presented, in fine non-technical prose, for the first time in one short volume, bringing novel insights to those working in the field and inspiring whole new areas of research. Yet even that is not all. It has been widely acclaimed too for its literary qualities. Here is a book that set a new standard in science writing for the wider public, a modern masterpiece that fresh generations of aspiring young scientists would seek to emulate.
****
The Selfish Gene, eller Det egoistiske genet på norsk, er som klassiker å regne innen sakprosaen. Richard Dawkins er kanskje (?) mest kjent for folk flest i dag for å være ateist, f.eks på grunn av boken The God Delusion som kom i 2006. Men han er egentlig evolusjonsbiolog av yrke og heftig støttespiller av Darwin og evolusjonsteorien (om du er nysgjerrig på Darwin, kan du forøvrig lese anmeldelsen av Tunstads Darwins teori her). Gjennombruddet sitt fikk han da han som en relativt ukjent foreleser gav ut boka om egoistisk gen-teorien på 70-tallet, og i forordet på jubileumsutgaven jeg har hørt sier han med et sukk at uansett hva han foreleser om eller diskuterer, så kommer alltid folk tuslende med debuten hans for å få den signert.
Hva er så denne egoistisk gen-teorien? Kort sagt handler det om at evolusjonen er drevet av genene som konkurrerer om å kopiere seg videre nedover generasjonene. Altså, genene “ønsker” å “leve” så lenge som mulig (å sikre seg en plass i neste generasjon ved formering), og dette oppnås gjennom knallhard konkurranse. De gen som innehar egenskaper som ikke er gunstige for situasjonen til det vesenet (f.eks. løven, pingvinen eller mennesket) genet var med på å designe, vil bli straffet hardt for dette når løven/pingvinen/mennesket ikke får formere seg, eller dør som følge av genet. Det ultimate målet til genet er å kopiere seg selv.
Dawkins er naturligvis langt flinkere til å forklare dette enn meg. Vi kan ta dette først som sist: Dawkins er meget flink til å forklare avanserte teorier til de av oss uten noen form for bakgrunn på det feltet.
Utgaven min er en jubileumsutgave basert på 2.-utgaven, som kom i 1989. I jubileumsutgaven har Dawkins skrevet inn en rekke fot/sluttnoter, enten for å gjøre noe klarere og unngå misforståelser, eller for å gi mer informasjon i lys av mer moderne teknologi, også videre. I tillegg har det kommet med to nye kapitler som ikke var å finne i originalen. Sluttnotene hans synes jeg var fine, der han kommenterer på sin egen tekst 30 år senere. Det er dessuten spennende å høre at han i veldig liten grad har blitt motbevist i de tingene han tar opp, selv om metoder og teknologi har utviklet seg endel siden den først kom ut.
For å løse dette med at noe har kommet til senere mens annet er fra originalen, har opplesingen blitt delt i to. Richard Dawkins leser all tilleggsinformasjonen og sitater, mens Lalla Ward leser originalen. Det er i allefall sånn jeg forstod det. Det var noe forvirrende i begynnelsen, men noe jeg kom lett inn i etterhvert. Både Dawkins og Ward leser meget godt, i riktig tempo og klart og tydelig.
Nå var riktignok ikke Dawkins den første som snakket om gen-basert evolusjonsteori, men han var definitivt den første som gjorde det tilgjengelig for deg og meg. Han er flink til å finne metaforer du og jeg kjenner igjen fra dagliglivet, eller som vi i det minste kan forstå. Med andre ord: han tar frem de bittesmå genene, rister ut alle unødvendigheter og forklarer det i klartekst. Han fulgte opp førsteutgaven med boka The Extended Phenotype (1982), som bygger videre på tematikken i The Selfish Gene. Der introduserer han tanken om at fenotyper (altså det man kaller sammensetningen av organismens observerbare trekk) ikke bør begrenses til biologiske prosesser (f.eks. proteinsyntese eller vevdannelse), men utvides til å også inkludere all påvirkning genet har på omgivelsene sine – både i og utenfor individuelle organismer (deg, meg, løven eller pingvinen). Her trekkes parasitter og hjernevaskere inn som nyttige eksempler. Et av de to kapitlene som har kommet med i nyutgivelsen av The Selfish Gene tar for seg kortversjonen av denne teorien.
Et annet konsept du kanskje kjenner igjen, men ikke visste stammet fra The Selfish Gene, er mem. Eller kanskje du kjenner det bedre på engelsk (som meg), der det heter meme. Et mem er i sin videste forstand en idé, men kan kanskje lettere beskrives som en enhet som bærer med seg en kulturs idéer og ritualer. Dere som henger mye på nettet, er sikkert kjent med MemeBase, og da forstår dere helt sikkert hva det innebærer. Dawkins snakker i The Selfish Gene om at memer og gener på mange måter oppfører seg likt: de kan på sett og vis sies å ha som felles mål å kopiere seg selv til så mange organismer som mulig. Memer og gener går begge gjennom en form for naturlig utvalg (ting som ikke fenger, blir ikke til noe mem, og dårlige egenskaper gjør at gen ikke blir videreført til neste generasjon) og dermed en evolusjon.
Dawkins har fått mange negative reaksjoner på ideen om det egoistiske genet. Mange tolker det som at det reduserer mennesker til hjernedøde transportmidler for gener – at vi er fullstendig kontrollert av genene våre, og at vi ikke har noe særlig vi skulle ha sagt. Andre har tolket det som en unnskyldning for å være egoistisk, og at vi kan unnskylde oss selv med at det ikke er vår feil, det er genene våre. Han har fått brev og innlegg og e-post om folk som har blitt deprimerte og mistet livslysten etter å ha lest den. Sterk kost, kan man jo si. Jeg oppfattet den ikke sånn i det hele tatt. Jeg synes teorien er vakker, og Dawkins sier rett ut at han ikke oppfordrer til egoisme, og han argumenterer for at vi mennesker har evnen til å ikke være hjernedøde slaver av instinktene våre. Ingen grunn til å miste gnisten.
Jeg kjenner at ikke alt sitter like godt når jeg har lyttet uten å ta notater, så dere får lese eller høre den selv for å få en mer solid innføring. Alt i alt en knallsterk og meget interessant bok, som i blant (men ikke ofte) hadde en liten tendens til å liste opp mattestykker det er litt vanskelig å følge når man hører og ikke ser. Men det gjorde ikke noe, for Dawkins forklarer hva formlene har for seg uansett, i et ledig og underholdende språk. Gleder meg til å lese mer av denne mannen. Håper at jeg ikke har gjort noen voldsomme feil når det gjelder teoriene, men det kan sikkert tilgis. Jeg driver med historie, ikke biologi. 
Relativt ny bbc-dokumentar om Dawkins og The Selfish Gene:
Forfatter-bio:
Clinton Richard Dawkins (f. 1941) er en britisk evolusjonsbiolog, adferdsbiolog og forfatter. I tillegg er han viden kjent som ateist, blant annet fordi han er kraftig i mot kreasjonisme og idéen om at det må finnes en gud. I boken The Blind Watchmaker protesterer han mot nettopp tanken om intelligent design ved å bruke klokkemaker-analogien (om at noe så avansert som liv kan ikke være tilfeldig). I The God Delusion setter han spikeren i kista for religion og argumenterer for at det er ytterst liten sannsynlighet for at det finnes en gud. Han er kjent fra en hel masse TV- og radiodebatter, og har gjort avanserte teorier og tanker tilgjengelig for mannen i gata gjennom mange av sine publikasjoner.
Wikipedia (bildekilde) | hjemmeside | goodreads | Twitter
