Sjanger: Roman
Først utgitt: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Denne utgaven utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Format: Innbundet
Oversatt av: Tom Lotherington
ISBN: 9788203211980
Sider: 128
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: En kvinne sitter alene foran sin bevisstløse mann. Leiligheten de befinner seg i, er delvis ødelagt av krigen. Mannen er så skadet at man ikke vet om han kan høre. Kvinnen snakker til ham. Endelig får hun fortalt sin historie. Seng-e-saboor stammer fra farsi og betyr tålmodighetens stein. I persisk mytologi er det en magisk stein som man stiller foran seg for så å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet. Man forteller den alt en ikke våger å si til andre. Og steinen lytter, tar til seg alle ordene, til den en dag sprekker. Og den dagen er man befridd.
****

Denne fant jeg i et salg på hjemmesidene til Aschehoug for en tid tilbake. Antageligvis ikke en bok jeg ville ha lagt merke til om den ikke var på salg, men det viste seg å være en god, liten fortelling.

Vi befinner oss altså i et rom i en leilighet i et land (Afghanistan?) ødelagt av krig. Mannen er bevisstløs, og vi får gradvis vite hvorfor utover i boken. En vakker og pliktoppfyllende kvinne, kona hans, pleier ham. Men det blir tidlig klart at det ligger mye under overflaten. Det er dette som kommer til syne når kvinnen betror seg til den bevisstløse mannen: til seng-e-saboor, tålmodighetens stein.

Sønderknust stotrer hun: “Jeg… jeg blir… jeg er… gal,” kaster hodet bakover, “hvorfor forteller jeg ham alt dette? Jeg blir gal. Kapp tungen av meg, Allah! Måtte jorden stoppe min munn!” Gjemmer ansiktet i hendene. “Allah, vern meg, jeg er forvillet, vis meg veien!”
Ingen stemme.
Ingen vei.

Det er en kort roman (eventuelt en lang novelle) på under 130 sider, men jeg synes allikevel at den rommer mye. Fortellerstilen til forfatteren er interessant. Beskrivende men nøkternt, som du kanskje la merke til i utdraget. Det er på mange måter som å lese et filmmanus eller teaterstykke. Omgivelsene er begrenset. Vi som lesere forlater aldri rommet mannen ligger i. Vi lytter til den jevne pusten hans, inn og ut, inn og ut, mens kvinnen forsøker å ikke falle fra hverandre. Konflikten i det fjerne blir mindre og mindre fjern. De to døtrene deres lurer på hvorfor pappa ligger rolig med en slange ned i halsen. Kvinnen lurer på hvordan hun skal komme seg videre, og begynner nesten uten å ville det å betro seg til mannen sin.

Det kommer til syne at dette paret passer fullstendig inn i det stereotypiske bildet av voldsom og dominerende muslimsk mann og undertrykt, stemmeløs muslimsk kvinne. Det skjer noe med maktbalansen når mannen blir den passive, stemmeløse. Det store spørsmålet er jo hva som skjer til slutt. Den persiske myten om tålmodighetens stein ender med at steinen sprekker når den har hørt så mange hemmeligheter at det ikke går mer. Hva skjer med mannen? Dør han? Våkner han? Skjer det noe i det hele tatt etter at kvinnen har betrodd ham sine dypeste hemmeligheter?

Han som blir igjen løfter på lakenet med geværmunningen for å avdekke mannens kropp. Livløsheten og tausheten hans forstyrrer ham; han presser støvelhælen inn i brystet på mannen. “Hva er det du glaner på?” Han venter seg et stønn. Det kommer ingen ting. Ikke en klage. Rådvill forsøker han seg igjen: “Hører du meg?” Og gransker det fraværende ansiktet. Mektig irritert grynter han: “Har de kuttet tungen av deg?” Så brummer han: “Er du dau eller hva?” Til slutt holder han munn.
Etter å ha trukket pusten dypt tar han rasende tak om nakken på mannen og letter på ham. Det likbleke ansiktet og det stive blikket skremmer ham.

Dette er en sår roman om å få en form for frihet i fanget etter å ha manglet det i mange år. Den bygger oppunder fordommene som finnes om muslimsk forholds-dynamikk, og det er både bra og dårlig (på den ene siden er det mange kvinner som lever som denne, på den andre siden er det mange som ikke har det sånn). Det tok ikke lang tid å lese, men som nevnt rommer den mye.

Forfatter-bio:
Atiq Rahimi (f. 1962 Kabul, Afghanistan). Han flyktet fra sitt hjemland til Pakistan på grunn av krigen og fikk senere politisk asyl i Frankrike, der han utdannet seg innen film. Rahimi har laget flere dokumentarfilmer. Han er kjent for sin sterke antikrigsroman “Aske og jord”, som han også regisserte og fikk filmpris for i Cannes. “Tålmodighetens stein” kom ut i Frankrike i 2008, og Rahimi ble tildelt den prestisjetunge Goncourt-prisen for denne romanen.
Wikipedia | forlag (bildekilde) | goodreads