Sjanger: Tegneserieroman/krim
Først utgitt: 1994
Originaltittel: The Mystery Play
Denne utgaven utgitt: 1994
Forlag: DC Comics
Format: Heftet
Illustrert av: Jon J Muth
ISBN:1563891891
Sider: 80
Kilde: Kjøpt selv
****
Om boka: Accusation and suspicion threaten to tear a small English town apart when the actor playing God in a local religious play is brutally murdered. Into this turmoil comes a detective who is not what he seems, a man caught in a desperate race to unlock the secret of the town’s redemption… and his own.
****
Grant Morrison er et kjent navn i tegneserieverden, med fortellinger om Fantastic Four, Batman, Animal Man og The Invisibles på samvittigheten. Det er jo forsåvidt grunn nok i seg selv til å kikke på det han skriver, men denne boka merket jeg meg først og fremst på grunn av den dystre forsiden. I et dust landskap ligger en drept person, og i det fjerne står en skikkelse. Så skulle det også vise seg at det er illustratøren Jon J Muth og ikke Grant Morrison som gjør denne korte romanen verdt å lese.
Etter at skuespilleren som spiller gud i et religiøst teaterstykke blir funnet skutt og drept, må etterforskeren Frank Carpenter finne morderen. I tillegg til at småbyen begynner å rakne litt i sømmene ved å mistenkeliggjøre hverandre (“det må være en av de jævla utlendingene. Send dem hjem,” også videre), blir det raskt klart at etterforskeren selv har en hemmelighet. Hva er det som foregår?
For å si det kort og greit, var dette en helt ordinær krimfortelling. Dersom dette hadde vært en roman (eller kanskje novelle) uten bilder, hadde den hatt meget lite å stille opp med, tror jeg. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Det er bare det at den er fullstendig intetsigende og, tja, på grensen til usynlig. Teksten i seg selv hadde kanskje (!) fått plass i en krimnovellesamling satt sammen av tekster med ymse kvalitet. Jeg ble overraskende nok rimelig skuffet over Morrison.
Men så ble jeg også desto mer fascinert av illustratøren Jon J Muth. Tegningene hans er mildt sagt utrolig flotte:
Det gjør ikke illustrasjonene rettferdighet å ta dem ut av konteksten, for det er der de virkelig skinner, men disse gir i allefall et inntrykk av hvor levende og livaktige personene blir med Muths strek. Innimellom tas leseren med ut i drømmer og paranormalitet (for eksempel under teaterstykket), og overgangen mellom virkelighet og fantasi er jevn som bare det.
Dermed har det seg sånn at den eneste grunnen til å plukke opp denne tegneserieromanen er – sånn jeg ser det – illustrasjonene. Fortellingen i seg selv ble forunderlig lite viktig for min del. Selv om den hadde sine øyeblikk, hadde den ingenting å stille opp med mot det grafiske. Den får en sterk treer på min imaginære terning, utelukkende pga de vakre tegningene. De kunne i teorien fått enda bedre karakter, men jeg opplevde det som problematisk at de bar hele fortellingen alene, og på sett og vis dyttet teksten litt ut i skyggen. Alle de små lagene jeg mistenker finnes i teksten i seg selv forsvant som dugg i solen for min del.
Men igjen… Jeg kan kanskje ikke forvente annet når grunnen til at jeg plukket den opp var nettopp forsideillustrasjonen?
Forfatter-bio:
Grant Morrison (f. 1960) er en skotsk tegneserieforfatter, dramatiker og selverklært okkultist. Han debuterte som tegneserieforfatter med stripene om Gideon Stargrave i bladet Near Myths i 1978. De mest kjente titlene hans i tillegg til Batman: Arkham Asylum er blant annet Animal Man, The Invisibles og New X-Men.
Wikipedia | goodreads
