«Det var som ei øy i et hav av aggressiv mannskultur. Menn styrte med hard hånd, og utryddet restene av kvinnens makt der de kunne. Gamle skikker forsvant. Tronfølge, familie og arv fulgte nå den mannlige sida nesten over alt. Var det for sent?» (s. 252)
Turen i samlesningen har kommet til Ingar Knudtsen sin roman Våpensøstrene fra 1987 (Bladkompaniet). Boka er den første i en trilogi som kalles Amasone-trilogien. Bøkene har oppnådd en slags kult-status, og det vil jeg tro er pga. kvinneperspektivet. Her er det kvinner vi følger, amasoner – de er krigere som slakter fiender ned for fote samtidig som de har en sterk solidaritet seg i mellom. De har også et fritt forhold til seksualitet; løse forbindelser og mange elskere er helt greit, og kjønn spiller heller ingen rolle i så måte. Boka utspiller seg i historisk tid i vår verden, men fantasy-stempelet kommer med utviklingen av gudinnekraften, tydelig inspirert av gresk mytologi og gudinnedyrkende samfunn. Vi følger fire jenter; Ata, M’Bela, Unje og Tatjana – deres liv flettes sammen på en reise for å stå opp mot undertrykking og for å bygge et bedre matrikalt samfunn. Mennene i boka framstår som ekstremt lite sympatiske og enten særdeles voldelige og dumme, eller særdeles patetiske:
Øynene, den nakne kroppen og ordene bar på en tydelig utfordring. Understreket av den stive pikken hans, latterlig liten i forhold til den digre kroppen, som pekte rakt mot henne med et løfte om en bitter og nedverdigende skjebne om hun skulle bli hans fange. (s. 9)
Ingen språklig perle heller, dette sitatet.
Ingar Knudtsen har en interessant og sympatisk hjemmeside, hvor vi leser at han selv er vokst opp i et arbeidersamfunn med stor innflytelse fra et politisk radikalt miljø. For meg som har vokst opp i noe som ligner, med halve barndommen på Club 7 i Oslo, gjenkjenner jeg med litt glede, litt nostalgi og en god porsjon klamhet – stil og språk. «Ei kvinne, kvinna» – og «sjøl» er gjennomført benyttet gjennom hele boka, og jeg kjenner jeg aldri blir vant til det – det er snubleføtter som hindrer flyt i lesningen. Meg om det.
Ingar Knudtsen kaller seg ihuga feminist, og sier selv at han har fått gjentatte henvendelser fra kvinner som kjenner seg igjen i bøkene, og som er takknemlige for at en forfatter endelig har greid å skape troverdige kvinneskikkelser. Ja, troverdige er de kanskje, men de finner ingen gjenklang hos meg. Sett i lys av feminismen på -60 og -70 tallet, så kan jeg forstå behovet for å gi kvinnene alle egenskapene som har vært forbeholdt menn; en maskulin kriger, en samfunnsbygger, et seksuelt frigjort individ. Og det er jo litt kult; å snu alt på hodet på denne måten. Det er også en god idè å bruke de mytiske amasonene som utgangspunkt for en romantrilogi. I dag, i 2012, framstår det litt …vet ikke hvilket ord jeg leter etter…lettvint? utdatert? uinteressant? …. å snu kjønnsrollene på denne måten. Alt for enkelt på en måte. Men som litterært prosjekt for 25 år sida så var det nok mer interessant.
Likevel så når ikke denne boka opp hos meg som roman og opplevelse. Jeg synes han skriver ganske dårlig, jeg synes dramaturgi og handling er veldig lite komplekst og boka byr på få overraskelser. Når jeg leser er det som å oppleve et slags tablå, det er som å lese Sølvpilen – de episodiske handlingene er så enkle og rett fram, og jeg savner noe å gripe fatt i, en tøtsj av noe som beveger grunnen under meg, noe som sitrer. Relasjonene, personene, handlingen – alt er papir og papp.
Og kvinneperspektivet – joda – men jeg finner lite til felles med disse kvinnene – og jeg tenker flere ganger under veis at de likevel er skapt som noen menns idealobjekt – sterke, villige og selvstendige. Bare se på forsida av bok nummer tre i trilogien – funksjonelt krigerhabitt, ikke sant?
Men igjen – universet og ideen har mye fint ved seg, Knudtsen sin bok har absolutt noen sympatiske anslag, det er en uforglemmelig scene om en suppe de spiser, og karakterene er ikke helt uten særpreg – men det nådde ikke lenger inn enn rett forbi øyeeplet mitt – og derfra er det laaaang vei til hjerte og sjel.