Karen Blixen sitt hjem, Rungsted Lund
Det finnes steder og personer i ens liv som alltid har vært der.
Jeg har på en måte vokst opp med Karen Blixen. Mormor fortalte og foreleste om henne, og moren min snakket om alle bøkene. For litt siden fant jeg igjen et av brevene som min oldefar fikk av henne. “Tak for Deres venlige, smuke brev”, står det – et kort brev som ender med en invitasjon til Rungsted Lund, hjemmet hennes i Danmark. Brevet er datert juli 1955. Oldefar var doktor på Lillehammer, og jeg vet ikke helt hvordan den brevvekslingen startet, og hvor lenge den varte. Ikke lenge tror jeg. Han var aldri og besøkte henne, så vidt meg bekjent.
Som en tråd i en vev, har Karen Blixen vært en del av det jeg har fått med meg hjemmefra – en slags selvfølge i en stor verden hvor man skal lære å orientere seg.
Knirk på trappa til Karen Blixen Museet
Jeg har vært i hennes hjem på Rungsted Lund flere ganger, og senest nå i sommer. Det er på en måte et av de fineste stedene jeg vet om…sånn i hele verden egentlig. I dag er det et museum, ikke stort, med den søteste kafè du kan tenke deg, en fotoutstilling, en boksamling og et stille rom hvor du kan sitte å høre på Karen Blixens hese stemme, fortelle historier. En gang i timen, slipper de folk inn til resten av huset – der får du se rommene som de var i hennes tid, puste inn stemningen og leve deg videre inn i Blixen sitt liv: Borgelige barnedager på Rungsted Lund, årene på egen kaffeplantasje i Afrika, livet tilbake i Danmark hvor hun debuterte som forfatter nesten 50 år gammel, og de siste årene hvor hun bokstavelig talt smuldret bort, pga. medisiner hun hadde fått for syfilis mange år tidligere. Alle rommene har friske blomster overalt, slik det var da Blixen levde der.
Hun var opptatt av blomster og av fugler. Hagen og parken er det fineste ved Karen Blixen Museet, og hele opplevelsen er egentlig sentrert rundt graven hennes som ligger under et enormt bøketre øverst i parken. Et mer stemningsfullt sted skal man lete lenge etter. Å stå der i duskregn og ta inn lukter og stemninger er ganske så spesielt.
Karen Blixen sin skrivemaskin
Så – alle bokmennesker der ute – er du i Danmark så anbefaler jeg deg å besøke Karen Blixen museet. Og man trenger ikke å ha lest bøkene hennes! Jeg har nemlig ikke gjort det selv, før nå, i sommer. Eller…jeg har lest Den Afrikanske Farm for lenge lenge siden. Og jeg har nok lest litt i bøkene hennes, her og der, men jeg synes at noen av bøkene hennes virker ganske krevende å lese. I sommer leste jeg Syv Fantastiske Fortellinger, utgitt under pseudonymet Isak Dinesen. Det er debuten hennes fra 1934. Blixen sier selv at hun solgte sjelen sin til djevelen i bytte mot å evnen til å fortelle historier. Og det er virkelig fantastiske fortellinger hun gir oss. Kan hende jeg skriver om boka senere en gang. Ved siden av Den Afrikanske Farm, er hun kanskje mest kjent for Babettes Gæstebud. Den har jeg til gode å lese. Hun skrev ikke så mange bøker, åtte tror jeg?
I år regnet det da jeg sto ved Karen Blixen sin grav. Det var spesielt å være akkurat der i år. Rart. Mormor er borte, moren min er borte. Det går en tråd. Fra den graven, til meg, til de som var, og til andre som har vært der. Det er litt trist, men mest er det fint.
Så gjenstår det for meg å besøke Karen Blixen museet i Kenya. Og så et gjensyn med Meryl Streep og Robert Redford i Out of Africa – jeg har akkurat kjøpt den, og har ikke sett den siden den kom i 1985.
(alle bilder private og tatt på Karen Blixen Museet, Rungsted Lund)