Jeg har skrevet om Mæhle tidligere. Korea var en av de beste bøkene jeg leste i 2011, jeg var ikke like begeistret for Landet Under Isen (men det var sønnen min).
Fuck off I love you er en ungdomsroman, men kan like godt leses av voksne. Den handler om Vemund som er av den litt tafatte typen. «Sama for meg» er standardsvaret hans. Han bor i en dal, et tettsted, og der gjør han som ungdom flest; henger med kompiser, er på fest, får seg kjæreste. Den slags.
Så kommer Two-Face inn i bildet. En slagkraftig fyr med en snuskete fortid. Ut fra fengsel og klar for å samle gjengen med et overordnet mål; å renske dalen og hjemstedet for unødvendig krimskrams. Det er først mot slutten vi forstår hva planen til Two Face egentlig er, så jeg skal ikke røpe det her. Vemund henger med, han er en dilter, og ting utfolder seg. Historien blir fortalt i ettertid, det er psykologen til Vemund som vil han skal fortelle om det som skjedde.
Boka er utrolig fin – Lars Mæhle skriver så godt at jeg blir helt rar. Han er en mester når det gjelder språk, karakterer og oppbygning av historien. Selve handlingen er ikke unik, men Mæhle har fullstendig kontroll på hvordan han ønsker å fortelle. Jeg husker det fra Korea, hvordan han gjennom hele boka klarer å si akkurat det han behøver – og ikke et ord mer. Samtidig er han ingen minimalist. Det er bare det at han klarer å bruke de riktige ordene til akkurat riktig tid, og da oppstår det gnister i teksten når jeg leser. Det er ikke for knapt (og det synes jeg ofte det blir med folk som kutter og kutter i tekst – til slutt blir det for nakent og mister mening), men det er overhodet heller ikke overflod. Mæhle klarer faktisk å fortelle en ganske stor og omfattende historie på 160 sider.
Karakterene hans er til fingerspissene presise, jeg gjenkjenner typene umiddelbart, selv uten at det er brukt mye tid på å beskrive dem. Two-Face sitter som et skudd fra første møte. Kjæresten, Maria, og faren hennes også. Med få ord forstår jeg hva slags familie Maria kommer fra. »Reiersrud-tvillingane» – bare navnet sier sitt. Det er mye humor mellom linjene selv når tema er alvorlig. Vemund er hovedpersonen, han bruker jeg lenger tid til å bli kjent med. Jeg leser om han, blir med han ut i livet, og så klarer den sniken Mæhle – på de to siste sidene – å skru til strikken så jeg blir varm i hele kroppen og det renner helt over både innvendig og i øyekroken. Herrelighet, den smartingen altså. Det er så fint gjort. At vi får sympati med en sånn dilter som Vemund. For det får vi.
Forfatteren har som sagt stålkontoll, men ingenting blir kaldt av den grunn. Det ulmer under ordene, det er mye som er varmt og språket har både rytme og poesi. Det handler også om at vi kommer ganske nær Vemund og tankene han gjør seg om livet. Det er mange store tema som berøres.
Her er bare lovord fra meg. Skulle jeg si noe negativt i det hele tatt, så er det at jeg opplever at forholdet mellom Vemund og mora ikke er helt hundre prosent på plass. Psykisk sjuk mor er en gjenganger i ungdomslitteraturen. Når Mæhle velger å bruke det skulle jeg ønske noe mer tid på den relasjonen, slik at mora får en slags velbegrunnet plass i boka, at vi blir litt kjent med henne, og at hun ikke bare har rollen som »nok en sjuk mor».
Ungdomsboka og Elis lesebabbel var også begeistret. I dag fant jeg ut at forfatteren har en kjempefin hjemmeside her.