En glad gutt er en biografi. Forfatteren, Espen Holm, har i lengre tid lyttet til Øivind Flagstad fortelle om sitt liv, og den historien har blitt bok, utgitt på Elixir Forlag i år.
Boka begynner på denne måten:
Jeg heter Øivind.
Da Gud delte ut bremsene, sto jeg ikke bakerst i køen.
Jeg var ikke der.
Nå er jeg 33. Ser jeg meg tilbake, finner jeg bruddstykker og episoder vikla sammen, livet ligner et gjenglemt fiskegarn, en vase full av krabber, skylla i land under uvær. Nå har jeg hengt opp garnet og begynt å rense. Er spent på hva jeg vil finne. Det får bære eller briste.
Her er min historie.
Historien til Øivind er en historie om rus. Det handler om en gutt med futt i kroppen, en gutt som finner spenning i rus i en tidlig alder uten at han kommer fra et spesielt utsatt hjem. Det er fortellingen om hvordan ting ble som de ble.
For å omtale boka må jeg skille mellom Øivind sin historie som en livshistorie, og Øyvind sin fortelling som et litterært prosjekt (omformet og gjengitt i en bok). For som livshistorie er dette en sterk fortelling. Jeg vil tro at Øivind Flagstad er en knakende god forteller, og han er modig som begir seg ut på denne reisen sammen med Forfatteren (som han kalles i boka). Jeg får inntrykk av at Øivind er ganske streng mot seg selv, hvert fall er han på en måte nådeløs i fortellingen, og han legger ikke skylda på andre enn seg selv. Vi får være med inn i livet til Øivind. Det er mange nedturer. Noen oppturer. Historien til Øivind er unik, og den er viktig.
Forfatteren, Espen Holm, valgt å lage bok av Flagstad sin livshistorie. Han har valgt å transformere Flagstad sin historie inn i en fortelling som krever et visst dramaturgisk grep, en behandling av stoffet slik at det kan passe inn i en bok. Det vil jeg tro byr på mange utfordringer. Og mange valg. Jeg synes det virker som om det språklig er god flyt fra Flagstad sin muntlige fortelling, til den skriftlige fortellingen i boka. Språket er godt og tett, og jeg har hele tiden inntrykk av at vi er tre; fortelleren, forfatteren og meg selv som lytter/leser.
Holm har valgt å kun bruke fortellingen som form. Dette er jeg usikker på om utelukkende er et godt valg. Boka byr nemlig på et problem for meg. Som bok (og her igjen er det viktig å skille mellom Flagstad sin egentlige historie som på ingen måte er uinteressant, og Holm sin litterære gjengivelse) blir det tidvis litt kjedelig og litt monoton. Her vil jeg tro Holm har hatt et vanskelig valg å ta. Å flette inn en dramaturgi med spenningskurve, høydepunkt osv. gjør at vi beveger oss bort fra den autentiske fortellingen som ligger til grunn. For meg som leser blir mange av sekvensene litt for like hverandre; det er mange historier som ligner om hvordan Øivind doper seg i ulike settinger, for å si det veldig forenklet og litt flåsete. I lengden blir jeg lesetrøtt. Jeg vet ikke hvordan dette kunne vært løst på en annen måte, det er en interessant problemstilling. Det jeg har lurt på er om teksten kunne inneholdt mer spenn og motstand hvis forfatteren ga rom for større variasjon i fortellerformen, og ikke lente seg så mye på en handlingsrefererende fortelling. At vi f.eks. fikk et større innblikk i Øivinds refleksjoner og tanker rundt eget liv. Det ville gjort boka annerledes, men likevel kanskje mer variert og dermed mer interessant? Det er akkurat som om teksten trenger motstand, et springbrett – den er til tider som en slapp sprettert – vi trenger at noen trekker opp strikken for å skyte hardt. Noe sånt. Jeg lurer også på om man mister en nerve når fortellingen går via en forfatter i stedet for direkte fra personen som har erfart til leseren/lytteren. Jeg tenkte tanken da jeg leste en omtale av Linnea Myhres Evig søndag som er en selvbiografi.
Jeg har også lekt med tanken om at formatet kunne vært annerledes; altså i stedet for en bok – kanskje en novelle? Kanskje en iscenesettelse på en scene? En film? En enda mer dokumentarisk biografi med bilder?
Jeg merker at mot slutten av boka, da Forfatteren selv trer inn i handlingen, så skjer det noe. Da våkner det noe i teksten – den står mer i spenn – og jeg blir mer interessert. Det bryter med noe av det monotone – da beveger den seg i et større spenningsfelt mellom ulike aktører som representerer forskjellige verdener.
Bakpå boka står det at boka burde vært pensum for studenter som skal jobbe med rus og psykisk helse. Det er ingen dum idè. Den er proppfull av kunnskap om rus. Som litterært prosjekt, som bok, synes jeg ikke den når helt opp. Men den er et interessant forsøk. Som livshistorien til Øivind er den verdt både sola og månen.