Sjanger: Roman
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: Uka etter
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202380434
Sider: 116
Kilde: Anmeldereksemplar ifm bokbloggturneen

****
Forlaget om boka: 22. november 1963 blir den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt i Dallas, Texas. Nyheten slår ned som en bombe over hele verden, også i utkanten av Oslo der 12 år gamle Arne bor i en blokkleilighet sammen med foreldrene sine. I uka etter presidentmordet merker Arne at mora, faren og frøken på skolen ikke oppfører seg som de pleier. Stemningen er nummen og vanskelig. Derfor blir han usikker på hvordan han selv skal oppføre seg og hva som er riktig å føle, om det er akseptabelt å ha det morsomt, om han kan være opptatt av jenter når hele verden sørger. Med det ene beinet godt plantet i barndommen, og det andre på holkeføret vi kaller voksenverdenen, står Arne og stirrer inn i vintermørket, og prøver å forstå det han ser.
****

For et par år siden leste jeg et anmeldereksemplar av Nissens natt: En sonettkrans, en av Stein Erik Lundes mange tidligere utgivelser. Jeg falt intet mindre enn helt pladask for den boka, den var så inderlig fin. Da jeg så at en ny bok av Lunde skulle ut på høstens turné, måtte jeg jo melde meg på…

Handlingen i denne boka finner sted i uka etter drapet på president John F. Kennedy i Dallas, Texas den 22. november 1963. Arne er 12 og et halvt, og må plutselig forholde seg til noe han ikke egentlig vet hva er. Han bor i en blokkleilighet litt i utkanten av Oslo, og befinner seg fysisk milevis fra USA og psykisk milevis fra alt som heter storpolitiske konsekvenser. Allikevel lekker nyheten om drapet gradvis inn i livet hans, og han vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. På skolen er frøken litt annerledes. Stillere, liksom. Pappa følger med på nyhetene. Mamma sukker “stakkars Jackie”. Er det lov å ha det gøy når presidenten har blitt skutt?

Lunde tar egentlig her for seg et tema som jo er rasende aktuelt: hvordan kan barn forholde seg til store nasjonale og internasjonale hendelser. Det første jeg selv tenkte på var alle barna som måtte forholde seg til 22. juli, det er ikke vanskelig å dra den linjen fra Lundes bok til virkeligheten. Det skjer store ting hele tiden. Soldater som dør, selvmordsbombere, sultkatastrofer, naturkatastrofer, sykdomsutbrudd, kidnappinger, diplomatiske kriser. You name it. Vi voksne har jo vår måte å forholde oss til det på, men for barn er det annerledes. Er det lov å også være barnslig og leken når de voksne sitter der og ser så alvorlige ut? Når selveste presidenten er død?

Men fortsatt hadde han Lises kyss i seg, selv om det var mange timer siden, og i badstua etter løpingen var Arne den som greide å sitte lengst, på øverste benk, etter at de hadde slengt øse på øse med vann på de varme steinene. Og da de kom ut fra klubbhuset med treningstøyet i vesker over skulderen, fortsatt varme og dampende i kroppene og røde i ansiktene, sto det flere jenter der ute i mørket og vasset og tråkket rundt i halvveis stivfrosne blader fra det store lønnetreet, og blant dem som sto der, var Lise. Lyset fra den lille utelampa lyser mest på Lise, tenkte Arne. På hjemveien tulla han med at han hadde sklidd inn i skiltet, og alle lo, og Lise lo høyest av alle, og latteren hennes falt som stjernestøv ned over ham.

Arne synes det er vanskelig. Han får dårlig samvittighet ovenfor presidenten og Jackie fordi han glemmer å tenke på dem; fordi han tenker på at han elsker Lise. Fordi han tenker på å lage kjelke med Kjell. Fordi han ikke har lyst på nye skistaver til jul, selv om hans har blitt for små. Og han gjør ting han egentlig ikke trodde at han kunne gjøre. Hvorfor rappet han to sigaretter fra mamma? Han hadde jo aldri gjort det før? Og hvorfor fikk han det for seg å stjele noe helt trivielt? Han er jo egentlig en snill gutt. Hvorfor er den vanlige skituren med pappa klein?

Jeg synes Lunde tar for seg temaet på en god måte. Det er egentlig noe jeg i allefall ikke tenker så altfor mye på (det hadde jeg kanskje gjort om jeg hadde hatt barn), men det er så absolutt en reell problemstilling, enten vi befinner oss i 1963 eller 2012. Uka etter presidentmordet er jo på de fleste måter en helt vanlig uke for Arne. Men noe er annerledes. Hva av handlingene hans som kan krediteres til at han er på vei inn i tenårene, og hva som kan koples til presidentmordet er ikke nødvendigvis klart, men denne uka sammenfaller med uka Arne nølende beveger seg inn i tenårene.

Språklig gjør ikke forfatteren så mye ut av seg, og det funker veldig fint. Nøkternt og tidvis poetisk – ikke noe overflødig, og ikke noe mangler. Dette var en behagelig bok til ettertanke, og jeg tør påstå at den passer minst like mye til voksne som den gjør til barn. Jeg tror forøvrig at dette er en bok som kan appellere til dere som husker 60-tallet. Tror nok det er mye nostalgi å hente her!

Andre bloggere om boka:
Elis lesebabbel
Ellens Oase
Med bok og palett

Om forfatteren:
Stein Erik Lunde (f. 1953) er en norsk forfatter og lærer. Han vokste opp i Bærum, men har de siste ca 30 årene bodd på Nøtterøy i Vestfold. Han har så langt gitt ut 17 bøker, skrevet to teaterstykker, flere essays, noveller, dikt og sangtekster. De fleste utgivelsene hans er rettet mot barn og unge. Han jobber for tiden halv stilling ved Horten VGS.
Wikipedia | goodreads