Her kommer et litt seint bidrag til samlesningen: Thore Hansens Drømmer, lengsler og mørke skoger fra 2007. Boka er en slags epilog til serien om Skogland som Hansen fullførte i 2001. Han skriver i forordet at selv om han hadde lovet leserne at boka fra 2001 skulle være siste bind, så klarte han ikke holde seg unna Skogland, universet han hadde jobbet med gjennom så mange år. Han tok seg selv i å tegne fra Skogland igjen og igjen, og til slutt var det som om tegningene skrek etter fortellinger – og da skrev han denne boka som et slags endelig punktum.
Jeg har ikke lest noe av Thore Hansen tidligere, jeg har ikke lest om Skogland, og møter dermed et univers som er skapt over et drøyt tiår gjennom en avslutning og et vemodig blikk tilbake på det som har vært. Vi følger Smyrl, halvt skogmann og halvt troll – han er så gammel så gammel der han sitter ved det tomme vertshuset sitt og venter på å dø. Han ser tilbake på et langt liv og de erfaringene som har vært som veiskiller for ham. Vi følger han til menneskenes verden, til møtet med kjærligheten, til farens dødsfall og møtet med klippetrollene, stamfedre til Smyrl selv.
Selv om jeg ikke har lest Thore Hansen tidligere, så vet jeg godt om han. Særlig tegningene er kjente – både fra disse bøkene, men også fra Ruffen-serien til Bringsværd. Det var liksom litt på tide å sette seg ned og se nærmere på forfatteren. Og det er jeg så glad for at jeg gjorde for dette synes jeg tvers igjennom var en nydelig bok. Alt fra formatet, illustrasjonene, språk og innhold. Det er litt vemodig – en forfatter som tar farvel med et univers som har fulgt han i så mange år. Det er utrolig magisk – jeg blir helt superfascinert av Skogland: Magien som ligger i stier og under løvkronene, og vertshuset som flytter på seg og som rommer så mange historier. Personene og skikkelsene tiltrekker meg også; de mystiske shimoolene, Smyrl selv og ikke minst skogmannen Gwan og mennesket Kaim som vi møter bare i et kapittel, men som jeg vil tro er hovedpersoner i de andre Skoglandbøkene.
Jeg fikk veldig lyst til å lese mer om Skogland. Det er gjennomgod fantasy, ikke actionorientert spenning, men mer poetisk imaginasjon og stemningsfulle scener. Jeg trodde vel egentlig at disse bøkene var typisk barnebøker, men hverfall denne fungerer veldig fint for voksne meg.
Et lite sitat til slutt, fra Gamle Kacolu, en forteller fra den landsbyen Smyrl ble født i:
Husk det finnes mange stier i Skogland. Hver sti fører mot samme mål, dit hvor din tid er over. Er en sti fylt av uoverstigelige hindringer, er det bare å følge en annen.» (s. 51)
Du kan lese hva andre samlesere synes om boka ved å følge denne lenken.