Månedens bok:

Britt Karin Larsen: De som ser etter tegn

Dette er taternes historie. Vi befinner oss i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og historien starter i 1900.

«Mennene stirrer tenksomt, og spytter. Å overleve i fiendeland. Den kunsten har de fått lære seg gjennom generasjoners vandring fra land til land, fra bygd til bygd, hva er det, om ikke nettopp kunsten å overleve i fiendeland? Kunsten som ungene arver, sammen med klokkekista og loddebolten. Kanskje har de også tatt opp blant seg andre utstøtte på veien, og brutt sine egne lover når de så noen som trengte hjelp. Kanskje kom de til veiskiller der de valgte feil, og ikke aktet på tegnene. Kanskje… «(side 345)

Britt Karin Larsen gir oss et unikt innblikk i historien om taterne eller “de reisende”, som de også kalles. Boka er den første i en trilogi.

Vi blir kjent med mange mennesker og mange skjebner i denne fortellingen. Aller best blir vi kjent med Elias og hans familie, med faren Aksel og moren Charlotte, som ikke alltid er enige, og med småsøsknene Bror og Mathilde.

Det er sterk lesing å bli vitne til alle fordommene og all diskrimineringen som denne folkegruppa møter. Tanken på dagens situasjon med Romfolk i Oslo lurte stadig i bakhodet når jeg leste.

Fordommene har kanskje ikke blitt så mye mindre, men formen var nok anderledes da enn det vi opplever i vår egen tid.

I De som ser etter tegn opplever folkene hele spekteret av reaksjoner fra den norske befolkningen. Alt fra stengte dører til fengsling for tigging, til tilbud om husly i stall eller låve, sammen med hester og kyr. Få av taterne kunne lese og mange ble lurt til å gi fra seg barna ved å sette sitt bumerke på dokumenter de ikke visste hva inneholdt.

Barna ble enten plassert på barnehjem hvor de ikke fikk lov å snakke sitt eget språk eller de ble plassert som billig arbeidskraft på gårder. Mishandling og underernæring var reglen her og ikke unntaket.

De reisende drev også med handel med alt fra visper, kniver og blonder til reparasjoner av kjeler og kasseroller. I tillegg var de kjent for å ha godt håndlag med hester. Mannevonde dyr fikk rett som det var besøk av taterne om de var i nærheten og kunne roe dem ned så de kunne bli skodd eller vennes til å gå med seletøy, for å nevne noe.

Larsen gir et godt innblikk i livet i disse grensetraktene og samtidig også et godt tidsbilde fra tiden rundt forrige århundreskifte på bygdene, men noen snarturer til Kristiania. Det var flere som ikke hadde det så bra, med lite mat og liten avkastning fra en ofte skrinn jord, men ingen hadde like dårlige kår som taterne. I flere bygder hadde man dessuten gått sammen om å nekte dem husly og de møtte stengte dører overalt.

I romanen blir vi vitne til at et nyfødt barn fryser ihjel, da ingen vil gi den fødende kvinnen husly. Det er en hjerteskjærende opplevelse.

Størst inntrykk gjør likevel stoltheten blant dette folket og samholdet som preger dem.

De som ser etter tegn er en bok som blir værende i kroppen en stund.

 

OM FORFATTEREN

Britt Karin Larsen er en forfatter med stor produksjon. Hun har over 30 titler å vise til. Trilogien om de reisende regnes som et gjennombrudd i forfatterskapet, og består av:

De som ser etter tegn (1997), De usynliges by (1998) og Sangen om løpende hester (1999).

Hun debutert i 1978 med samlingen 5 mg blues og andre dikt. I ettertid har hun skrevet både romaner, dikt og dokumentarer.

LES OGSÅ

Det vokser et tre i Mostamägg av Britt Karin Larsen.

Her er det skogfinnene vi møter. Også de holder til i grensetraktene mellom Norge og Sverige. De lever også under fattigslige kår, men med andre rammer enn taterne hadde. Den største forskjellen ligger nok i at skogfinnene var bofaste folk, som forsøkte å berge seg som best de kunne ved å drive svedjebruk med noen få dyr, på små plasser inne i skogen.

Larsen er god til å la oss komme under huden på skikkelsene sine og hun er flink til å få teksten til å bli levende for leseren.

Omtalt av: Astrid Werner

Arkivert i:Boktips, Månedens bok, Skjønnlitteratur