Bok 3 i serien om Joona Linna
Sjanger: Krim
Originaltittel: Eldvittnet (2011)
Denne utgaven utgitt:  2012
Format: Lydbok
Oversatt av: Henning J. Gundersen
Lest av: Haakon Strøm
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202378110
Spilletid: 14 t, 29 min
Kilde: Lånt

****
Forlaget om boka: Det skjer et mord på Birgittagården, et hjem for tenåringsjenter i trøbbel. Etterforsker Joona Linna skjønner raskt at det er en utfordrende kriminalsak, og sporene fører til Vicky, en stille jente som forsvant fra Birgittagården samme natt som mordet. Når han undersøker bakgrunnen hennes får han seg en overraskelse, og samtidig får politiet en telefon fra det spiritistiske mediet Flora Hansen. Dette er den tredje boka om Joona Linna.
****

Etter å ha likt de to tidligere bøkene, Hypnotisøren og Paganinikontrakten, ganske godt falt det meg naturlig å fiske denne lydboka ned fra hylla til mamma forrige gang jeg var på besøk. Det er noe med Joona Linna, tror jeg. Jeg liker av en eller annen grunn den finnen. Det var en av de tingene jeg oppfattet som en svakhet i bok nummer 1, at han ikke fikk mer plass, men han er langt mer fremtredende i oppfølgerne. Det er fint. Denne gangen er den store, finske etterforskeren under etterforskning selv. Han gjorde noe i forrige bok som fikk intern-etterforskerne til å rynke pannen, og i denne boka må han ta til takke med en observatør-rolle.

På Birgittagården, et hjem for en gruppe tenåringsjenter med diverse problemer, skjer det to blodige drap. Den ene jenta blir funnet i en merkelig posisjon (hint: se omslaget), mens det andre offeret – en av de ansatte – blir funnet slått brutalt ihjel med en hammer. Igjen sitter terapeuten Daniel, som ikke bare jobbet på hjemmet, han var også gift med den drepte ansatte. Han går inn i sjokk og havner på psykiatrisk institusjon, og de sinte, trøblete tenåringsjentene på hjemmet kan heller ikke hjelpe stort. Joona Linna havner på sporet av tenåringen Vicky etter at det viser seg at hun har rømt fra hjemmet, men blir konstant motarbeidet av det lokale politiet.

Som om ikke det var nok, begynner en kvinne å ringe ned politiet. Flora Hansen holder spiritistiske aftener en gang i uka, og inviterer betalende gjester til å snakke med sine avdøde kjære. Gjenferdene hun har hevdet å snakke med har så langt bare vært snille og søte, men nå mener hun bestemt at hun ser den drepte jenta, og at hun prøver å fortelle henne noe. Alt dette skjer samtidig som at Linna stadig må forklare seg for intern-etterforskerne. I fortiden til Vicky dukker en meget kjent kvinne opp, og hun dras inn i saken enten hun vil det eller ikke.

Jentas ansikt er skjult. Som om hun er redd, som om hun ikke vil se gjerningsmannen. Før jenta ble plassert på sengen har hun vært utsatt for grov vold. Det dreier seg om gjentatte slag med en stump gjenstand mot panne og isse. Hun var bare en ungjente, og må ha vært fryktelig redd.

Kan like gjerne si det med en gang: Jeg likte denne boka også. Kepler gjør et eller annet riktig for min del. De bygger opp spenningen på en måte som holder oppmerksomheten min hele veien igjennom. Det er ikke det at de nødvendigvis er noen fantastiske språkkunstnere, dette ekteparet bak Lars Kepler. Men jeg synes de er flinke til å bygge opp spenningen, kaste inn et par forvirrende elementer og holde den egentlige synderen godt skjult hele veien. De er heller ikke ukjente med å ta i bruk litt utradisjonelle ting for å fortelle historien. I Hypnotisøren var (ikke overraskende) hypnose sentralt. Her blander et medium seg inn i saken med opplysninger som passer overraskende godt. Selv med slike faktorer blir det ikke helt teit. Det kunne det fort blitt.

Det er delte meninger om romanene til Kepler, noen synes de er helt elendige, mens andre har sansen for dem. Du har sikkert skjønt at jeg hører til sistnevnte. I retrospekt vil jeg vel si at bok nummer én har vært den dårligste så langt. Der synes jeg at de faktiske etterforskerne fikk for lite plass. Jeg synes i blant at karakterene til Kepler oppfører seg litt merkelig. For eksempel kan det virke som at grafisk lyst og sex er et must i alle bøkene deres. Det er i og for seg greit, det, men jeg synes vel ikke at det alltid timingen er like god. I denne boka her fikk jeg følelsen av at sexen ble tatt med fordi boka måtte ha litt sex, ikke fordi karakterene i boka nødvendigvis ville ha handlet slik i en virkelig situasjon. Men dette trekker ikke ned særlig mye for meg, ikke i denne type bøker, og det er derfor jeg ikke har pirket på det i omtaler av de tidligere bøkene. Her er det ikke om å gjøre å skrive dypt og episk, det er om å gjøre å skrive spennende og tidvis heseblesende. Det får forfatterparet til, til tross for småtteri jeg fint kunne klart meg uten.

Tidenes mest intelligente plot? Njaei, det er å ta litt i. Men fengende nok til å høre lange strekk om gangen av (den forøvrig godt leste) lydboka? Jepp! Slutten var spennende. Samtidig som at vi får svar på enkelte av spørsmålene som vokser frem rundt fortiden til Joona, kastes det hint om fremtiden i fanget vårt. Det er ganske skumle hint, her kommer godeste herr Linna til å få litt å stri med. Har du likt de to forrige bøkene, vil du sikkert like denne også.

Smakebit fra lydboka:

Andre bloggere om boka:
Anitas blogg
Krimbloggeren
Ebokhylla mi
Vestfoldgirl’s Blog
Maritas håndarbeider

Om forfatteren:
Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander (f. 1967) og Alexandra Coelho Ahndoril (f. 1966). De er begge forfattere hver for seg, og valgte å skrive under et annet navn da de bestemte seg for å skrive denne krimserien. De ble utnevnt til årets forfatter 2010 av Sveriges kommunaltjänstemannaförbund (SKTF). Krimserien har blitt gitt ut på 37 forskjellige språk. Paret bor i Stockholm.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads