Endelig har jeg fått lest bok nummer to i duetten om Eirabu fra Kristine Tofte. Første boka har jeg skrevet om her.
Det tok litt tid å komme inn i bok nummer to. Jeg savnet et skikkelig resymé av bind en. Dette har jeg tenkt på mange ganger før – det er en generell mangelvare i seriebøker. Men uansett – Vargtid!
NB NB! Spoileralert for resten av innlegget. Hvis du snart skal i gang med å lese boka, så ikke les mer, men få med deg siste setning skrevet i grønt.
Denne omtalen ble skrevet i det jeg akkurat hadde lukket boka etter å ha lest ferdig siste side – så det er en opplevelsesomtale uten særlig kjølig distanse:
Så ble jeg igjen sugd inn i Eirabu, og denne gangen ble jeg i betydelig større grad mørbanka og tygd på – jeg føler meg omtrent som sveisen til Berghitte på slutten. Det er jo så slitsomt å lese denne boka! Herregud, jeg må sykemeldes et par uker nå. Det er virkelig så stort, så episk, så skjebnetungt, så fæææælt, så brutalt, så grusom og så inn i Glimmerheim bra gjort. Dette er ikke akkurat en lettbeint underholdningsroman. La oss få sagt det først. Og jeg elsker jo lettbeinte underholdningsromaner, jeg bare innrømmer det så sjeldent. Eirabu er murstein, men bra murstein.
Det er er Ragna. Sterke, menneskelige Ragna. Og rare Utyrme. Veik. Snill. Jeg tror jeg ville blitt lei av ham egentlig. Sånn i lengden.
Det er Berghitte. Stakkars stakkars jente. Det er altså så mye fælt med Berghitte. Slutten – inne i berget – jeg ble så kvalm av det. Det var så vondt.
Det er Runa. Hun var ny. Jeg likte henne. Og det var så stort sprik i hvordan jeg oppfattet henne, hvordan hun var for meg, og hvordan hun blir sett på da vi et øyeblikk ser henne utenfra på slutten. Vansiret, øyeløs. Bitteliten. Og det bringer meg over til en ting som var så tungt med meg gjennom alle 600 sidene.
Alderen på disse jentene. Ragna er 15. Berghitte 14. Jeg gjentar: Berghitte er 14 år. Runa 13.
Jeg har selv en sønn på 13. Så kan man si at dette er fantasy og der gjelder egne lover og at 13 år i den verden, er noe annet enn 13 år her. Men jeg opplever ikke Eirabu sånn. Jeg opplever det som om jentene er den alderen de er. Og det er helt vansindig, merkelig og jeg lurer så inn i hampen på hvorfor Tofte har valgt å gjøre de så unge. I begynnelsen når jeg leste, var de eldre i bildene jeg skapte i hodet. Tror jeg leste hele første boka med at de var eldre. Så slår det meg midt i lesningen at de er 13, 14 og 15. år. Og jeg tvinger meg i resten av boka til å se de som det. Jeg synes også at mot slutten, når vi får andre perspektiver og ser jentene utenfra, så blir det enda tydeligere hvor unge de er. Berghitte med de tynne lemmene og magen som buler. Jeg tenker på Julie som bare var 13 da hun dør for sin Romeo. Det gjør noe med helheten at hovedpersonene er så unge. Kontrastene blir større, det groteske trer mer fram, men også sårbarheten. Både makt og seksualitet blir noe helt annet når vi møter så unge hovedpersoner. Jeg sier ikke at jeg ikke likte det – men det er et ekstremvalg å gjøre, og det gir en stor grad av bismak i lesningen. Synes jeg.
I denne boka følger vi de tre søstrene, og dermed mister vi de små historiene. Aun, Aila (fæle, fæle bitchen), Svart-Hubro – de hører vi ikke særlig mer om. Jeg skulle gjerne lest mer om dem, men da måtte Eirabubøkene blitt en trilogi.
Okei, la oss snakke om tro. Og slutten av boka. Det er en bibel for ateister i så måte. Det var noe trist og tungt med Gudenes fall. Selv har jeg vokst opp i et uttalt ateistisk hjem. Men så har jeg alltid lyst til å tro på noe mer – tenk så fint det hadde vært. I denne boka skapes en verden uten guder, og det var noe med det som opprørte meg mer enn enkeltskjebnene. Det er noe med håpet. Det å ikke vite. Brutalt.
Jeg gråt for herduegane, jeg gråt for Fagerheim, jeg gråt for Heid og Liv (omg hvordan kunne du Tofte), jeg gråt for Hovvarpne (litt mer enn jeg burde), jeg gråt for Berghitte, jeg gråt for gudene.
Jeg synes forresten parallellene til norrøn mytologi var mye sterkere i dette bindet. Jeg har veldig lyst til å besøke Tussemøyene – for et fantastisk sted! Vargene er til å kroe tærne for – jeg vil ha en kosevarg.
Dette ble litt hoppende, men det får være greit. Til slutt vil jeg si, som i forrige bind, at jeg ikke alltid helt klarer å følge de mytiske linjene; Bergrid, Eteniel, alle slektskapene omkring Okar, Frøya, Lintuin – det blir litt for mye folk, men det gjør ikke noe, for det må med. Uten det nivået i bøkene, ville de ikke hatt den samme følelsen av episk verk. For det er faktisk stort det Kristine Tofte har gjort, og veldig veldig bra. Bøkene fortjener mer fokus og omtale, så igjen håper jeg at de blir oversatt.
Har du ikke lest Eirabubøkene? Vel, det burde du. NÅ!