Sjanger: Barnebok (for ca 5-12 år)
Originaltittel: Moskus Frank blir kidnappet (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Illustrert av: Kari Anne Sommerfelt
Forlag: Publica
ISBN: 9788282511858
Sider: 64
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Moskus Frank er verdens minste moskusokse. En dag blir han plutselig utstøtt fra flokken. Dette fører til at han må ut på vandring. På turen treffer han Pip, verdens minste fugl, og de blir gode venner. Men onde øyne følger dem, og det forferdelige skjer. Skumle banditter kidnapper moskus Frank, for å tvinge ham til å opptre på sirkus. Livet blir med ett trist og trøstesløst. Men en dag får han hjelp fra uventet hold. En ung gutt som heter Krister blir hans eneste håp. Til ham våger moskus Frank å røpe den STORE hemmeligheten.
****
Det er ikke bare-bare å være moskusokse når man rett og slett er verdens minste av sitt slag. Frank er en dvergmoskusokse. Han er født et utskudd, og resten av flokken er nokså lite interessert i å assossiere seg med ham. Så det er egentlig ingen overraskelse når Storoksen kommer og forteller ham at han ikke lenger får lov til å være del av flokken. Den lille moskusen er helt alene i hele verden når han begir seg ut på vandring for å finne et annet sted å være. Så møter han fuglen Pip, som også er litt utenfor (han er visst ikke noe flink til å synge, han piper liksom bare).
Frank er ikke lenger helt alene, men gleden skal ikke vare: to banditter ser store penger når de får øye på den bittelille moskusen, og kidnapper Frank for så å tvinge ham til å jobbe under skikkelig leie forhold på sirkus. Og i et helt år er det ingen som legger merke til at han har det vondt, men så dukker tolv-åringen Krister opp.
Dette er i et fugleperspektiv en fin, liten fortelling om å være annerledes – og om uventede vennskap. Den er enkel og naiv i handlingsforløpet så vel som uttrykksformen. Tegningene, laget av Kari Anne Sommerfelt, er barnslige og fullstendig i øyehøyde med (den yngste delen av) målgruppen den er beregnet på. Nå har jeg dessverre ikke anledning til å teste på noen barn, men fra mitt eget standpunkt tenker jeg at de er litt i overkant barnslige. Jeg mener også å huske at da jeg selv var liten likte jeg best de bøkene som hadde illustrasjoner som var noe helt annet enn det jeg kunne klare å prestere selv. Da hadde jeg liksom noe å strekke meg etter. Sommerfelts tegninger hadde ikke inspirert meg på den måten, om jeg husker riktig. De representerer noe barna kan få til på egenhånd, hverken mer eller mindre. Mange barn vil kanskje like dette, mens andre vil muligens tolke dem slik som meg. De er dessuten, med unntak av forsiden, i svarthvitt/gråtoner, som gir dem et nokså dystert preg hele veien, uavhengig av følelsene situasjonen genererer.
Jeg noterte på en liten lapp for meg selv under lesingen at boka er preget av et voksent språk, for eksempel når Krister bistert tenker for seg selv at det bare blir “påstand mot påstand” om han forsøker å anklage bandittene for mishandling av moskusen. Eller når han sier “Pappa, den moskusen kan vel umulig ha det bra?” Jeg vet ikke om det bare er meg som synes dette, men høres ikke det litt overmodent ut for en gutt som akkurat har fylt 12? I skildringen generelt dukker det stadig opp ord og setninger jeg har vanskelig for å se for meg at faller naturlig i barns forståelse, som for eksempel den tilfeldig valgte “Med en slik kuriositet måtte selvfølgelig billettprisene økes betraktelig” når bandittene oppdager Frank, eller når moskusen slår seg og sier “Det er nok en kraftig forstuing. Dette vil nok forsinke turen vår!” Ser i ettertid at bloggeren Støvkorn bet seg merke i det samme som meg på dette punktet.
Dyrendahl introduserer skurker som gjør seg godt for barn. Store, stinkende menn som bruker småstygge ord og som har skikkelig ekle tenner. Samtidig er de slemme og nokså dumme, og de har et eneste motiv: å tjene penger. Dette er en type skurk barn har veldig lett for å visualisere og forstå som “slemmingene”. Griskheten deres blir naturligvis også deres fall, og moralen til slutt sitter som et skudd: det er helt ok å være annerledes (det betyr ikke at man er mindre verdt eller har mindre og by på) – og slemme, griske motiver kommer ingen vei.
Totalt sett en enkel og grei fortelling med et nokså klart budskap som jeg tror kan fenge en del barn opp til ca 12 år. Pluss for valg av et annerledes dyr i hovedrollen. Første barneboka jeg har lest i allefall, med en dvergmoskusokse som hovedperson. Minus for nivået på språket, som jeg opplever skurrer i forhold til både enkelte karakterer, og målgruppen generelt. Tegningene kunne med fordel ha vært i farger, og med tanke på i allefall det eldste skiktet i målgruppen som oppgis, blir de nok i barnsligste laget. Jeg har litt inntrykk av at tegningene gjør at boka blir litt for barnslig for de eldste i målgruppa, mens språket blir for voksent for de yngste (og egentlig også de eldste).
Opplever at forfatteren legger godt til rette for å fortsette fortellingen om dvergmoskusoksen, og tror hun kan utvikle seg på positivt vis i fremtiden. Med litt ekstra fokus på nivået på språket, og muligens en revurdering av særlig mangelen på farger på tegningene, kan hun få til noe riktig fint.
Andre bloggere om boka:
Støvkorn
Om forfatteren:
Laila A. O. Dyrendahl (f. 1974) vokste opp på Malm i Nord-Trøndelag. Hun er utdannet sosionom og jobber til daglig som miljøterapeut. Hun bor i Hvitsten med samboer og barn.
Blogg | goodreads
