En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Furuset av Linn Strømsborg dumpet ned i postkassa mi før jul en gang, og jeg har gledet meg til å lese den siden da. Nå har det dukket opp en passende anledning. Furuset er, i følge forlaget, en roman om et lite sted i utkanten av et kjempestort og alle menneskene som bor der, om vennskap og ensomhet, om lyden av Kent gjennom for store hodetelefoner og om å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram.

Så langt liker jeg den. Strømsborg klarer å fange følelsen av å være i starten på voksenlivet – det man har ventet på i en evighet –  for bare å finne ut at man ikke aner hva man skal ta seg til, og skjønner at man muligens hadde litt vel store forventninger. Alt føles jo likt både før og etter masteroppgaven er levert, for hovedpersonen Eva. Smakebiten kommer fra side 29-30, og jeg synes den er et godt eksempel på akkurat dette.

Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.