Sjanger: Science fiction/klassiker
Originaltittel: The Day of the Triffids (1951)
Denne utgaven utgitt: 2000
Format: Heftet
Oversatt av: –
Forlag: Penguin (Modern Classics)
ISBN: 9780141185415
Sider: 233
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: When Bill Masen wakes up blindfolded in hospital there is a bitter irony in his situation. Carefully removing his bandages, he realizes that he is the only person who can see: everyone else, doctors and patients alike, have been blinded by a meteor shower. Now, with civilization in chaos, the triffids – huge, venomous, large-rooted plants able to ‘walk’, feeding on human flesh – can have their day. The Day of the Triffids, published in 1951, expresses many of the political concerns of its time: the Cold War, the fear of biological experimentation and the man-made apocalypse. However, with its terrifyingly believable insights into the genetic modification of plants, the book is more relevant today than ever before.
****
Året var 1951, og andre verdenskrig var ferskt i minne. Enda verre var trusselen Sovjetunionen så ut til å være, og den kalde krigen var på god vei til å bli iskald. John Wyndhams The Day of the Triffids er et produkt av sin tid, men ikke så rent lite aktuell nå heller – særlig med tanke på at postapokalyptiske romaner ikke ser ut til å gå av moten.
Helt på slump ender Bill Masen på sykehuset rett før katastrofen inntreffer. Han ble truffet av den giftige pisken til en triffid (store, kjøttetende planter som kan gå – og som er en strålende kilde til matolje), og legene klarte med nød og neppe å redde synet hans. Bitter må han ligge der i senga mens de seende rundt ham forteller han om hvor uendelig vakkert meteorregnet er. Han sovner og våkner til en verden der majoriteten har blitt blind. Som om ikke denne blindheten var et stort nok problem i seg selv, ser triffidene ut til å ta seg godt til rette i en situasjon der menneskene ikke lenger har overtaket.
Hva kan han gjøre? Skal han samle sammen de blinde og hjelpe dem? Kan han i det hele tatt hjelpe dem over tid, eller blir det bare en utsettelse av det uungåelige? Skal han gi blaffen og forsøke å overleve helt på egen hånd? Eller skal han slå seg sammen med andre som av en eller annen grunn har synet i behold? Uansett hva han velger, ser det ut til at det moralske kompasset hans får seg en støyt. Heldigvis treffer han en annen kvinne som fortsatt kan se, og kampen for å overleve i denne radikalt forandrede (og livsfarlige) verdenen er i gang.
Jeg kjente historien fra før gjennom miniserien av BBC (som du for eksempel kan se på Netflix). Det har naturligvis blitt gjort noen endringer fra bok til film, som for eksempel hva det er triffidene brukes til. I miniserien brukes plantene for å erstatte oljen vi holder på med å bruke opp i disse dager, men boka er de en kilde til matolje. Fortellingen dukket opp midt i en periode der frykten for to ting preget den vestlige verden: det ene var at overbefolkningen vil føre til at vi ikke har nok mat, derav matoljen fra plantene. Det andre var den overhengende frykten for hva Sovjetunionen egentlig holdt på med i laboratoriene sine under den kalde krigen, da gjerne med fokus på biologiske modifikasjoner av planter (atomvåpen var også selvsagt sentralt).
I Wyndhams science fiction-fortelling har marerittet blitt virkelig: ved en ren, skjær tilfeldighet (eller?) blir nesten hele menneskeheten blinde. Triffidene hadde i noen tiår spredd seg verden over etter at noen frø ble fraktet i et fly som kræsjet, og det viser seg at selv om de er nokså skumle, og selv om man må være på vakt, er de greie nok å håndtere. Så lenge man kan se. Man er helt avhengig av å kunne se for å kunne beskytte seg mot giftpisken, og plantene ser ut til å lære seg dette ved å gå etter øynene på folk. Så når dette fantastiske, helt naturlige (eller?) lysshowet sender menneskeheten ut i et evig mørke, er marerittet et faktum.
Until then I had always thought of loneliness as something negative – an absence of company, and, of course, something temporary . . . That day I had learned that it was much more. It was something which could press and oppress, could distort the ordinary, and play tricks with the mind. Something which lurked inimically all around, stretching the nerves and twanging them with alarms, never letting one forget that there was no one to help, no one to care. It showed one as an atom adrift in vastness, and it waited all the time its chance to frighten and frighten horribly – that was what loneliness was really trying to do; and that was what one must never let it do . . .
Boka er i bunn og grunn en svært rolig og nøktern skildring. Hovedpersonen forteller sin historie fra han våknet opp og frem til flere år senere. I løpet av disse drøye 230 sidene skvises det inn flere år, og det sier seg selv at det ikke er rom for noe særlig ekstra. Men det betyr ikke at fortellingen er mager eller mangler noe. Joda, forfatteren kunne helt sikkert ha doblet antall sider og vel så det, men det trengs ikke, og det er det som er poenget. Fortellingen flyter jevnt fremover, både med jeg-ets egne observasjoner på situasjonen de er i, og beskrivelser av situasjoner.
Wyndham skriver godt. Vil vel ikke si at dette var en pageturner uten like, men den er absolutt verdt å lese. Kvaliteten ligger ikke i forfatterens evne til å hale og dra i leseren, men i det tause og jevne. Det er det ikke alle forfattere innen sjangeren som får til. Skjønner hvorfor den har oppnådd klassikerstatus. Forfatteren har klart å skrive ei bok som representerer tiden den oppstod i godt, men som allikevel holder seg aktuell over tid. Det er ikke vanskelig å forestille seg maktesløsheten og frykten som må prege menneskene i denne krisen: ikke bare har du blitt helt blind, men ingen kan hjelpe deg, og rundt hvert hjørne (eventuelt rett foran deg) lusker planter som spiser mennesker (a la Venusfluefangeren, bare større og skumlere).
Både boka og miniserien (og eventuelt øvrige filmatiseringer som jeg ikke har sett) har et overordnet tema i hvordan vi mennesker behandler planeten vår. Det var aktuelt på 50-tallet, og enda mer aktuelt i dag. Apokalypser er interessante først og fremst fordi de er en studie av menneskesinnet; fordi det er en helt unik mulighet til å undersøke hvor godt det moralske kompasset vårt holder mål under press og hvordan situasjonen håndteres på vidt forskjellige måter av forskjellige mennesker. Jeg vil ikke gå så langt i å si at Wyndham har skrevet en revolusjonerende bok når det gjelder akkurat dette, men at han gjør en strålende jobb, er det ingen tvil om. Anbefales.
Utdrag fra miniserien:
Om forfatteren:
John Wyndham Parkes Lucas Beynon Harris (1903-1969) var en britisk forfatter. Han ble sendt til en rekke forskjellige kostskoler som barn, før han studerte landbruk og jus. Han prøvde en rekke forskjellige karrierer, deriblant også innen reklame. Han skrev noveller for en rekke amerikanske magasiner på 1930-tallet, og debuterte som romanforfatter med Foul Play Suspected i 1935. Siden da produserte han en rekke romaner og novellesamlinger, der de fleste handler om vanlige samfunn som utsettes for noe ekstraordinært.
Wikipedia | IMDb | goodreads
