Ja, ja. Jeg vet det. Dette er en bokblogg, ikke en spillblogg, men det får så være: To the Moon er for bra til å ikke skrive om. Og hvis bare eeen eneste en av dere som fortsatt tenker at spill ikke kan sidestilles med annen kultur blir fristet til å prøve denne lille perlen, så sier jeg meg herved fornøyd.
Før jeg sier noe som helst, skal jeg rett og slett sitere hva andre har sagt:
“It’s simple, poignant, and full of heart.”
– PC World (GamePro) 10/10“To the Moon is a game you must play.”
– GameSpot 8/10“How do I explain why it’s brilliant without spoiling what makes it so?”
– Eurogamer 9/10“I guess the music’s kinda nice.”
– Tanta til utvikleren
To The Moon er et 2D eventyrspill fra Freebird Games. Vi møter Dr Rosalene og Dr Watts, som jobber for et firma som tilbyr noe helt spesielt: de gir folk en sjanse til å leve et helt nytt liv. Ved hjelp av teknologi kan de skape nye minner til klientene; med andre ord kan folk våkne med krystallklare minner av ting som egentlig aldri skjedde – for all intents and purposes har de levd livet på nytt. Men siden konflikten mellom de gamle og de nye minnene kan gjøre det vanskelig for klientene å fungere, tilbyr de kun tjenesten til de som er døende. Dette er altså en sjanse til å gjøre alt man aldri fikk gjort.
I dette spillet reiser de to doktorene til en eldre mann som ligger for døden. Han har ett ønske: han vil til månen. Det virker ved første øyekast som en rutinejobb, men vi oppdager fort at det er mye ved den gamle mannen som skal gjøre jobben mer komplisert enn først antatt. Hvorfor vil han egentlig til månen? Hvem er denne mystiske River? Hva er greia med fyrtårnet? Og enda viktigere: hva er greia med det mystiske rommet i den gamle mannens kjeller, fullt av origamikaniner?
Teknologien gjør at vi starter i det ferskeste minnet og jobber oss bakover, mens vi leter etter svarene på alle disse spørsmålene. Og du verden, for en reise det var.
Spillet ser ved første øyekast svært enkelt ut, i sin todimensjonale og lite krevende drakt. Det er lett å navigere seg gjennom, sånn rent praktisk, men enkelheten slutter der. Fortellingen er svært kompleks. Og nydelig. Aldeles nydelig.
Dessverre kan jeg ikke si stort uten å ødelegge innholdet for deg, som det nevnes i Eurogamer-sitatet over. For her henger alt sammen. Men jeg kan si såpass at minnene som gradvis dukker opp etter hvert som vi hopper bakover avslører et svært rørende, vanskelig, utrolig bittersøtt liv, der det å inspirere den gamle mannen til å ta et annet valg på et eller annet punkt kan få store konsekvenser for, vel, alt annet.
Folk som kjenner meg vil nok antageligvis ikke betegne meg som noe utpreget følelsesmenneske, men her var det bare å grine seg gjennom nesten hele spillet. Også min selverklærte supertøffe kjæreste som i alle fall aldri blir rørt av fiksjonelt tullball måtte vedgå at dette spillet er sterkt. Så sterkt at han kjøpte soundtracket og hører på det i de sene nattetimer (for øvrig fantastisk nydelig musikk). Jeg mistenker at han til og med ble blank i øynene, men det vil han selvsagt aldri si seg enig i. 
Dere der ute som besøker denne bloggen fordi dere elsker bøker; fordi dere ikke kan få nok av altoppslukende fortellinger som røsker i følelsene deres og får dere til å filosofere og tenke videre selv etter boka er utlest: prøv dette spillet. Det er ikke vanskelig å lære. Det er ikke forbeholdt de av oss med litt kraftigere datamaskiner, dette kan du til og med spille på Windows 98. Helt sant. Ikke er det veldig langt heller, du forplikter deg slett ikke til titalls timer med gaming ved å begynne på dette. Det er ikke engang dyrt (i skrivende stund €7.99 for en digital kopi på Steam og £11.99 for en boks hos Amazon UK). Du har ingenting å tape utover noen kroner, og alt å vinne.
Denne lille overraskelsen av et spill har i alle fall glatt havnet på min favorittliste.
