Jeg husker ikke hvordan denne boka havnet i kurven min under et nylig besøk i en bokhandel. Det var nok en ansatt som anbefalte den vil jeg tro. Jeg har nemlig aldri hørt om Karin Alvtegen tidligere. Et raskt søk på nettet forklarer meg hvorfor; hun skriver mest krim. Og jeg leser ikke krim.
En sannsynlig historie derimot er ikke en krim, men en fortelling med Änglagård vibber – rett fra den svenske landsbygda. Boka kom i 2010, og det er Cappelen Damm som har gitt den ut i Norge i 2011 oversatt av Bodil Engen. Den handler om Helena og Anders. Helena er nyskilt med en tenåringsdatter. For noen år tilbake kjøpte hun sammen med sin daværende mann en gård i Norrland hvor de satset alt på en gammel hotelldrøm. Eller…Helenas gamle hotelldrøm. For mannen forsvant raskt med ny dame tilbake til Stockholm. Tilbake sitter Helena i en litt trangsynt bygd med en vanskelig tenåringsdatter og en trang økonomi. Anders er en desillusjonert forretningsmann nærmere 50 år på vei i bil. Han er styrtrik, men livet oppleves som meningsløst. I et lite sekund bestemmer han seg for å lukke øynene og overlate alt til skjebnen. Hvorpå han kolliderer, kommer på sykehus og når han skrives ut er han uten mål og mening. Helena og Anders’ veier møter og musikk oppstår. Men hva slags musikk? Nei, det får du finne ut selv ved å lese boka, for den var ganske så fin.
Jeg liker at Alvegen skriver en ordentlig fortelling med framdrift, drama, relasjoner og gode karakterer. Det er overraskelser, det er fine øyeblikk og det er gjenkjennelig. Alvtegen er drivende god på menneskelige relasjoner, og inkonsistente og dermed realistiske reaksjoner hos folk. Språket er kanskje litt tvvunget til tider, og man kan jo spørre seg noen spørsmål underveis angående troverdigheten i å legge problemer bak seg bare man finner en malekost, eller om det å se auraer kan skape forandring i noens liv, eller hvorvidt det er sannsynlig at en autentisk Beatles gitar befinner seg under en seng i Norrland – ELLER – så kan man la være å spørre og ha det veldig fint med en god bok.
Nemlig.
Dagbladet var ikke så imponert. Derimot var både Birgitte, Beatelill og Janicke begeistret, og Pervoluto likeså (med litt mer tilbakeholdenhet). Og Ellikken har mange gode grunner til at du ikke skal lese boka for deretter å liste opp alle grunnene til at du faktisk bør lese den. Nettopp!