Forlag: Kurér forlag
Sideantall: 205
Utgitt: Oktober 2013
Sjanger: True crime
Kilde: Anmeldereks
Verdt å vite: Asbjørn Hansen regnes som Norges mest erfarne drapsetterforsker. Han har vært ansatt i Kripos i 18 år, og på denne tiden har han etterforsket en rekke drap. Menneskejeger er hans første bok, og den er skrevet i samarbeid med Tarje Holtvedt.
Krim fra virkeligheten
Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
Helt fra han var guttunge var Hansen bestemt på at han ville bli politi. Veien gikk via aspiranttjeneste ved lensmannskontoret på Røros i 1977, til Politihøgskolen og senere ansettelse ved flere lokale lensmannskontorer. Han har arbeidet med narkotikakriminalitet og andre straffesaker, men det var som Kripos-etterforsker han skulle møte noen av de største utfordringene i sin yrkeskarriere. I hele 18 år har Hansen vært i Kripos, inntil han pensjonerte seg i 2012, og han har arbeidet med og ledet noen av de mest omtalte kriminalsakene i Norge.
I Menneskejeger forteller Hansen om sine erfaringer med kriminalsaker som Baneheia-saken, drapet på Trude Espås i Geiranger, Orderuddrapene og Faiza – saken, for å nevne noen. Han presenterer oss for sakenes fakta, og skildrer hvordan han og resten av Kripos samarbeidet med de lokale lensmannskontorene for å finne løsningen på de ulike forbrytelsene. Han kommer også med sine tanker og refleksjoner omkring udådene. Ved siden av reelle forbrytelser, blir det også viet et kapittel til tsunami-katastrofen, hvor Hansen deltok i identifiseringsarbeidet.
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia – saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.
De var blitt enige om at det var best å forlate området hver for seg, i tilfelle noen så dem. Jeg spør om hva han så gjorde. Vi har holdt på i tre timer, det er blitt langt på dag. Det barnlige gutteansiktet myser mot høstsola. «Så gikk jeg hjem»
Akkurat den siste setningen der, som skildrer en så hverdagslig aktivitet kombinert med det grusomme vi vet skjedde kort tid tidligere, kjente jeg rett i magen.
Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.
Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Sterkt er det når han skildrer deres siste stunder, slik de kan ha blitt opplevd, som her i Christel Gjøvikli saken:
Kattene var det kjæreste hun eide. Hun hadde tre stykker, en hunnkatt som het Pussi, og to små unger som var født tidligere på sommeren. Den ene rød, den andre sort og hvit. Hun hadde kjøpt et bur til dem så hun kunne ha dem med seg på reiser. Buret var lilla, en kunne ikke ta feil av det.
Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.
Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.
Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange perioder borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime – sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.
Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.