I The Testament of Mary får vi høre Maria sin historie, særlig knyttet til to sentrale motiv fra bibelen; korsfestelsen og historien om Lasarus. Boka er skrevet som en monolog, og det er Maria sin stemme vi hører. Hun er gammel og skal snart dø, og det er viktig for henne og få sagt disse siste ordene, tatt bladet fra munnen og fortelle sin versjon. Derav navnet på boka – testament betyr «vitnesbyrd» og det er akkurat det vi får ta del i; Marias vitnesbyrd. Hun har et voldsomt sinne, men også en slags etisk overbevisning om at det riktige er å fortelle. Således humaniseres Maria i The Testament of Mary – og dermed kan man vel si at hun også sekulariseres. I den grad det er mulig.
Boka blir betegnet som «provocative, haunting and indelible» av ulike kilder, og jeg kan forstå ordvalget, selv om de ikke kjennetegner min lesning av boka. Et lite søk på Google viser at det særlig er det katolske trossamfunnet som føler at boka er provoserende. Den katolske kirke bygger på forestillingen om Maria som Guds Mor – hun var utvalgt til å føde Guds Sønn, og det gjør at hun står i en særstilling som en hellig skikkelse, hun er Dronning på jorden og i himmelen. Og da lese om Maria som en sint og bitter gammel dame – full av frykt og anger og med en historie hvor klimakset er at hun forlater sin sønn på korset for å redde sitt eget skinn, kan jeg forstå at blir provoserende lesning for noen.
Jeg leser boka mer som en litterær tekst som tar utgangspunkt i en av verdens mest kjente samling med fortellinger; Bibelen. Colm Tóibín er ikke alene om å ville gjenfortelle bibelhistorie. Knausgård gjorde det i En tid for alt (2004). Gjenfortellingen av broderdrapet satte seg godt fast hos meg:
Han tok et par raske skritt og kom helt inntil Abel, og han la armen rundt brystet hans og strammet til. Abel ble stanset og ble stående helt urørlig. (…) Han grep Abel i håret med den andre hånden, bøyde hodet tilbake, slapp grepet rundt brystet, la knivbladet mot strupen og snittet den over i en eneste bevegelse. Blodet vektet fram, han kjente dets varme over hånden, og hørte surklingen i strupen før han tok et steg til side og lot sin døde bror falle i bakken. (s.151)
Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng historien ble fortalt hos Knausgård. Jeg husker bare at jeg for all tid ser annerledes på måker etter å ha lest boka.
En annen stor leseropplevelse er Pär Lagerkvist sin roman Barabbas (1950) som forteller om livet til Barabbas, tyven som blir benådet på bekostning av Kristus. Også her møter vi Maria:
Den där kvinnan det var väl hans mor. Fast inte liknade hon honom. Men vem kune likna honom. Hon såg ut som en bondkvinna, butter och sträv, och ibland strök hon sig med avigsidan av handen över munnen och näsan, som rann för att hon var gråtfärdig. Men grät gjorde hon inte. Hon sørjde inte på samma sätt som de andre och inte såg hon heller på honom på samme sätt som de. Så var det väl hans mor.
I denne boka beskriver Lagerkvist om tro og tvil gjennom fortellingen om Barabbas, først og fremst i tiden etter Jesu død. Maria er en bikarakter, men hun setter seg fast hos Barabbas og han tenker ofte på henne.
Det er fascinerende lesning å nærme seg disse fortellingene vi bærer så tett med oss på nye måter. Å bli kjent med fortellingene via nye perspektiver og synsvinkler gjør at jeg får dypere forståelse for historiene. Jeg synes Lagerkvist og Knausgård lykkes bedre enn Tóibín. The Testament of Mary er absolutt verdt lesningen. Boka er kort, og han skriver godt. De beste delene er der han er i fortellingen – når vi er med på markedsplassen, kjenner luktene i vinden, og ikke minst møtene mellom mor og sønn når Jesus har blitt en stor mann med mange tilhengere. Han beskrives ikke bare som den fromme Jesus vi kjenner. Her møter Maria sønnen sin på en fest:
When I rose to embrace him, he appeared unfamiliar, oddly formal and grand. (…) Even before I had finished speaking, he had moved away from me.
«Woman, what have I to do with thee?» he asked, and then again louder som that it was heard all around. «Woman, what have I to do with thee?»
«I am your mother,» I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God. (s. 47)
Det er her boka er på sitt beste, det er her jeg merker at jeg nesten blir litt provosert likevel, litt «men ærlig talt – Jesus var ikke sånn!» og at jeg kjenner på Marias smerte og forstår hennes liv slik det er presentert i boka.
Jeg liker boka minst når vi er sammen med Maria som gammel, i en slags nåtid i boka. Da er vi så distansert fra selve grunnen til at jeg ønsker å lese boka, nysgjerrigheten for gjenfortellingen av Bibelen, og det blir så….trivielt, på en måte. Vi følger litt fragmentariske tanker hun har rundt sitt eget liv, sin anger og skam, og vi får et innblikk i livet hun lever i dag.
Nei, ikke «haunting and indelible», men vel verdt å lese. Boka var kortlistet for Man Bookerprisen i 2013. Bloggen Har Du Lest har hatt boka som lesning i lesesirkelen. Der kan du følge lenker til flere omtaler.