Forlag: Schibsted
Sideantall: 638
Utgitt: Februar 2014
Sjanger: Krim
Kilde:Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Leif G.W. Persson er fra Sverige, og er professor i kriminologi. Han debuterte i 1978 med krimromanen Grisefesten, og har siden den gang skrevet 11 romaner samt flere kokebøker. Han har også fått flere priser for romanene sine.
G. W. Persson med voldsomt driv
Av og til opplever man som anmelder visse utfordringer, som når man gir seg i kast med den nyeste krimromanen i en lang serie krimbøker. Leif G.W. Persson har skrevet ni krimbøker med Evert Bäckström i hovedrollen, og denne våren kom den tiende ut på norsk, «Den sanne historien om Pinocchios nese». En skikkelig murstein på litt over 600 sider, og mitt første møte med nevnte Bäckström, kriminalkommisær i Stockholm.
Den kjente advokaten Thomas Eriksson blir funnet slått i hjel i sin bopel og Bäckström kalles ut til åstedet. Han er ikke spesielt lei seg over ugjerningen, og som leser forstår man at det ligger mye mellom linjene her som har blitt skrevet ut i tidligere bøker. Liket av en hund blir også funnet på samme sted, og det konstateres at det er blitt løsnet et par skudd. Eriksson skal ha pleiet kontakt med tvilsomme typer, og enkelte ser også på ham som noe av en gangster.
Etter hvert funderer Bäckström og hans kollegaer på om drapet kan ha sammenheng med et overfall, hvor en friherre ble banket med kunstkatalogen til et auksjonsfirma, og vanskjøtselen av en kanin. En taxisjåfør blir også dratt inn i handlingen, og etter hvert skal sporene peke bakover i historien mot prominente personer.
Persson skriver med et voldsomt driv. Det skjer ikke nødvendigvis så mange store krumspring i boken, annet enn dem som foregår med Bäckströms supersalami, men likevel er det noe som hele tiden får leseren til å vende sidene. Dette noe handler i hvert fall ikke om kriminalkommisæren som ikler hovedrollen. Maken til ufordragelig type. I mine øyne framsto han som en litt stakkarslig mannssjåvinist som lurer på hva som skjer med gamle Sverige. Det er trolig at nyanser til hans karakter finnes i tidligere bøker. I denne boken opplevde jeg ham bare som et slitsomt matvrak. Kanskje handler dette noe heller om humoren og skråblikkene på etterforskernes hverdag som Persson lar krydre teksten. Til tider er boken fornøyelig lesning.
Boken er delt inn i ni deler, og forfatteren gjør utstrakt bruk av frampek i teksten. Han innlemmer også sitater om bøkene til sin gode venn Jan Guillou i handlingen. De historiske tilbakeblikkene i romanen er interessante, og plottet nøstes greit opp til slutt. Det norske forlaget burde for øvrig ha latt manuset gjennomgå en ekstra språkvask. Her er det flere steder feil i både datoer og navn på personer samt skrivefeil. Alt i alt en hel ok krimfortelling, som jeg vil tro de som har lest de første bøkene i serien får mest ut av.
Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert hos Brabok.no