Jeg leste Divergent og ble såpass nysgjerrig at jeg også leste bok nummer to i serien, Insurgent. Dette er en av de store bestselgerne når det gjelder ungdomsbøker. Første boka er nettopp blitt filmatisert – jeg har ikke sett filmen, men har stor sympati for den kritikken Synne gir av filmplakaten.
Vel.
Vi er tilbake i dystopiske Chicago og følger Tris videre i kampen mot Systemet. Sammen med Four, eller Tobias, virvles hun inn i en stadig mer voldelig og actionfylt spiral, og vi henger med så godt vi kan. Det er krig mellom de ulike fraksjonene, og ingen kan stole på hverandre. Tris er også helt blindet av skyld på grunn av noe hun gjorde i slutten av bok en. Ingen spoilere her.
Det som er fint med boka er nettopp at den beholder page-turner kvalitetene med et stramt grep rundt historien og karakterene. Stadig nye overraskelser, stadig nye skifter. Samtidig sliter jeg mer i denne boka. Først og fremst fordi det er så lite variasjon i Tris. Hun er dypt deprimert hele veien. Stutt og trist. Og det er jo sånn med denne type bøker at det er jo ikke akkurat et psykologisk studie – det er jo mer pappfigurer som agerer rundt, og da blir det så utrolig flatt når hun bare er der nede hele tida. Boka er blottet for humor og variasjon i stemning. Da trøtner jeg som leser.
Og så lurer jeg veldig på hva Roth vil med bøkene. Jeg hadde jo samme runde med Dødslekene – hva vil Collins med all denne volden – og da jeg hadde lest bok nummer tre, så forsto jeg at Collins ville mye. Det er samfunnskritikk, det er en ordentlig historie om krig og offer. Jeg stiller meg de samme spørsmålene her. Hva vil Roth? Jeg håper hun vil noe, hvis ikke blir det bare splætt splætt underholdning, og da er jo ikke moralske Knirk så fornøyd. Så da kan det jo hende jeg må lese den siste boka i serien også.