Undertittel: Fra Svarteboka til Necronomicon
Sjanger: Sakprosa/dokumentar
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Humanist forlag
ISBN: 9788282820639
Sider: 198
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Magi og trolldom – er det noe vanlige folk har holdt på med? De har i alle fall forsøkt, og historiene om dette, og ikke minst nedskrivingen av magiske trollformler er et kjent og myteomspunnet fenomen. I Norge finner vi flere svartebøker, som slike skrifter ofte er blitt kalt. Her finner man oppskrifter på alt fra hvordan man kan helbrede husdyr for sykdom, til hvordan man skal fakke en tyv eller få en kvinne til å kle av seg eller elske seg for evig og alltid. Slik magi var ofte forbundet med det å inngå en pakt med djevelen, og dette er godt representert i europeisk litteraturhistorie, blant annet gjennom den kjente Faust-myten.
I denne boka går folkloristen Velle Espeland systematisk til verks og presenterer hva som finnes av magi- og svartebøker, historiene og mytene rundt disse, og ikke minst presenterer han flere av de mange formlene som har blitt nedskrevet og trykket de siste hundreårene.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
I denne boka gjør Velle Espeland rede for svartebøker gjennom historien – både i Norge og utland. Han har klart å få med seg mye, men oppsettet og inndelingen gjør at boka oppleves som noe kaotisk og gjentagende.
De nesten 200 sidene er delt opp i 35 kapitler og et forord som innledes med en forespørsel Espeland selv har fått: en eldre mann hadde fått med seg at Espeland har gitt ut en svartebok tidligere, og nå tok han kontakt for å få vite hemmeligheten, spesielt hva gjelder blodstopping. Han hadde sjekket i Bangs velkjente Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter, men der var det (i følge ham) bare «dumme dikt». Forfatteren forsøkte å forklare at det faktisk bare var formler, men det ville ikke den eldre mannen godta – enten så forsøkte Espeland å skjule sannheten, eller så hadde han rett og slett ikke skjønt noen ting.
Med andre ord: det er ikke alle som tror at konseptet svartebøker og magiske formler er oppspinn, selv ikke den dag i dag. Det er noe av poenget med denne boka også: å ta en gjennomgang av hva (noen) folk ser ut til å ha festet (en viss grad av) lit til opp igjennom historien. Men som Espeland selv skriver i forordet:
Svartebøker inneholder magi. Magi kan defineres som bruk av symbolske handlinger, ord eller gjenstander for å forandre omgivelsene eller seg selv. Den amerikanske forfatteren Ambrose Bierce har en enklere definisjon: Magi er kunsten å forvandle overtro til penger.
og helt til slutt:
Mitt eksemplar av Simons Necronomicon er en fillete, svart paperback kjøpt fra en kasse utenfor en lurvete bruktbokhandel i Vancouver. Det eneste mystiske ved boka er at den forrige eieren har klipt bort navnetrekket sitt fra tittelsiden. Boka selv kan slett ikke skape verken kosmisk angst eller galskap, og slik er det dessverre med alle trolldomsbøker.
Jeg synes temaet er interessant (folketro, religion og kvakksalvere), og det var en grunn til at jeg sendte en forespørsel til forlaget så fort jeg så den i katalogen. Dessverre må jeg vedgå at det i utgangspunktet så interessante stoffet har endt opp med å fremstå rotete på en måte som gjorde at det ble litt kjedelig. Her er det største problemet mitt: Kapitlene og måten disse er delt inn på. La meg forklare…
Det tas ikke i bruk underkapitler i hele boka (med et par unntak). Alle temaer råder i sitt eget kapittel, og noen kapitler blir dermed ikke lenger enn en-to sider. Selv om det ser ut til å være et visst tidsperspektiv med i bildet som har styrt rekkefølgen, er det ingen tydelig linje her – kapitlene hopper frem og tilbake tematisk og i tid. Det tredje kapitlet heter for eksempel Oldtidens trolldom, og det etterfølges av Legedom og åndemaning og Åndemanernes bøker. Det sjuende kapitlet handler om Sjette og sjuende Mosebok, mens kapitlet om De eldste svartebøkene befinner seg som nummer 13, etter at vi har hørt om både En åndemaning i Colosseum (åtte) og De norske svartebøkene (ni).
Det er mye fokus på Norge her, men kapitlene kommer litt kaotisk, og siden alle står på egne ben er det ingen automatikk i at de henger sammen tematisk, spesielt ikke når titlene på kapitlene ikke antyder det. De norske svartebøkene er for eksempel et kapittel for seg selv, også kommer plutselig Svartebøker fra Vestlandet sju kapitler senere. Jeg skulle svært gjerne ha sett at forfatteren (eller forlaget, eller hvem det nå er som har bestemt dette) hadde vært mer nøye med akkurat inndelingen. Hvorfor er De norske svartebøkene og Svartebøker fra Vestlandet to forskjellige kapitler, med flere kapitler mellom? Hadde det vært meg, hadde jeg 1) tatt i bruk flere deler – Norge kunne for eksempel vært en egen del, eller 2) Gjort kapitlene langt større og heller tatt i bruk undertitler, svartebøkene fra Vestlandet kunne for eksempel ha dukket opp i kapitlet om norske svartebøker.
Kapitlene om forsøk på å forbedre helsa kunne vært en del, forsøk på å mane frem djevelen kunne vært en del, jordbruksformler kunne stått for seg selv, også videre. Isteden kommer alle sammen, store og små, på ujevn rekke. Jeg fikk stadig fornemmelsen av at jeg leste noe jeg hadde lest før, men det var ikke sånn. Det var bare tematisk likt med noe jeg hadde lest og mentalt rundet av. Akkurat dette hadde nok større effekt på leseopplevelsen enn man skulle tro, for jeg kjedet meg tidvis.
Runder av med noen vaskeekte formler, for eksempel hvordan man skal få damer til å blotte seg (de var vanligvis truseløse på 17- og 1800-tallet):
Ta hodet av en strandvipe og legg det slik at en pike kommer til å tråkke på det. Da vil hun tro det er vann, og hun trekker straks sine klær opp for deg.
Eller om du vil vite om hun er jomfru:
At vite om en pike er møy eller ei.
Tag en ravnefjørspenn og skriv med hønseblod hennes navn på et papir. Legg det slik at hun kommer til å trå på det med sine føtter. Er hun ikke møy, pisser hun straks.
Jaaavel… For å bli usynlig:
Tag Hjertet av en kullsort Katt og grav det ned på den nordre side af Kirken en Torsdags aften når solen er nedgået ongefær klokken ni i en ny Potte uti jorden. Den tredje Torsdag på samme tid om aftenen tager du den opp og da er det en Ring i Potten. Når du bærer den på din Finger er du usynlig.
For å bli kvitt gikta:
For Igten
Da Jesus stod i strande
kom igti til Lande.
Hvor vil du hen, sagde Jesus
Jeg vil til Betlehem,
Og bryde Been og sue Blod paa [navnet ditt]
Nei sagde Jesus, du skal det ikke gjøre;
Du skal tilbagevende
Til den som dig udsende,
Jeg møder dig
Møder dig av Tand og Tunge
Av Lever og Lunge
Af Been i Steen
Av Blod i Flod;
Av Hold i Muld.
Jeg setter dig under en jordfast Steen
I de 3 hellige navn, de maa læses Amen.
Da skulle vel de fleste problemene være løst, tenker jeg. Jeg anbefaler boka videre, men det er under tvil på grunn av måten den er bygget opp på.
Om forfatteren:
Velle Nils Espeland (f. 1945) er en norsk folklorist, skribent og tegneserieoversetter. Han er også, siden stiftelsen i 1982, daglig leder i Norsk visearkiv. Han tok artium på Gudbrandsdalen gymnas i 1964 og mag.art. i folkeminnevitskap i 1974. Han har gitt ut flere bøker, deriblant Hundre gåter (1982), Julenissen og andre nissar (2000), Spøkelse! hvileløse gjengangere i tradisjon og historie (2002) og Helgener: mirakelmakere og idoler (2005). Wikipedia
Foto: Ola Sæther
