Bok 1 i en trilogi
Sjanger: Ungdom/dystopi/apokalypse/scifi
Utgitt: 2014 (først: 2013)
Format: Innbundet
Oversatt av: Lene Stokseth
Illustrert av: –
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282380911
Sider: 214
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
«Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.»
Feberen har drept familien hennes og alle på skolen og i resten av samfunnet. Hedvig forlater alt. Hun må bort. Det ligger lik i gatene, og motorveien er full av bilvrak. Hun er ensom i verden. Eller fins det noen andre der ute?
«Ett sekund om gangen» er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. «Et sekund om gangen» er første bok i trilogi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Jeg tuller ikke engang: jeg klynket da jeg innså at siste side var lest (godt jeg var alene, for det kunne blitt merkelig). Dette er ei bok som kommer i en tid der dystopier og apokalypseromaner for ungdom og unge voksne slippes nærmest som på samlebånd – og det er ei bok som fint klarer å skille seg ut på en god måte. Jeg får vibber til Høsten av Jan Henrik Nielsen, og den likte jeg utrolig godt. Nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris er velfortjent.
Boka begynner rått og brutalt:
Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.
Det er faktisk ingen. Alle er døde.
Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.
Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.
Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.
Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.
Jeg vil bare komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden. Ikke fordi jeg er redd for smitten. […] Nei, feberen er jeg ikke redd for. Det er minnene jeg vil vaske bort. Følelsen av at det på en eller annen måte var min feil.
Jeg klarte ikke hjelpe dem. De ropte på meg, og jeg løp mellom sengene deres, fortere og fortere, men jeg klarte ikke å hjelpe.
Hedvig er 13, og mer eller mindre over natten har hun blitt helt alene. Likene ligger strødd i gaten. Alt hun vil er å komme seg vekk. Vekk fra døden og minnene. Men hvordan skal ei byjente som henne klare seg? Hvordan klarer man seg når man ikke kan gå på butikken eller google noe man lurer på? Og hva vil det egentlig si å være helt alene her i verden? Er hun egentlig helt alene?
Jeg nevnte Høsten innledningsvis, og jeg nevner den igjen. Noe av det jeg likte best med Høsten var stillheten. Den fullstendige mangelen på sensasjonsjag og spenning bare for spenningens skyld. Følsomheten i pennen og fokuset på karakterene og ikke på cliffhangere og livsfarlige zombier/mutanter/ville dyr/you name it. Akkurat sånn er Ett sekund om gangen også, og det funker så utrolig godt. Språket er nøkternt, det holder seg til saken – og følelsene dirrer både på og mellom linjene.
Hedvig er svært troverdig. Hun er ung. Hun kastes ut i en situasjon det er vanskelig å forestille seg uansett hvor gammel og erfaren man er, og hun må lære alt på egen hånd. Hun er ikke dum, hun er bare ei vanlig helt normalt usikker jente i begynnelsen på tenårene. Det er hjerteskjærende når hun tenker på at hun er helt alene og aldri vil få vite hvordan det er å kysse og ha sex med en gutt. Det er hjerteskjærende når hun trår ut av skyggen til den nå døde venninnen som mer eller mindre bevisst har trykket henne ned og brukt henne som dørmatte for å hevde seg selv (dette er noe Hedvig begynner å innse nå når skyggen ikke lenger hviler over henne, og det er noe jeg personlig har kjent på kroppen). Hedvig er pokker så lett å se for seg, og det er så fint å se (eller… lese…) henne blomstre (og mislykkes) i en ekstremt vanskelig situasjon hun er tvunget inn i.
Jeg leste nesten hele boka i et jafs. Jeg klarte ikke legge den fra meg – og det helt uten at forfatteren bruker billige triks som cliffhangere. Ett sekund om gangen går mange av de amerikanske bestselgerdystopiene en høy gang, på samme måte som Høsten. Dette er en roman som kommer til å sitte i meg i lang tid, og jeg er allerede frustrert over at de to neste bøkene ikke er å få tak i enda (Spring så fort du kan kom nylig ut på svensk). Denne romanen fortjener mange, mange lesere og bør frontes på skolebibliotek over alt. HØRER DERE, BIBLIOTEKARER? 😀
Avslutter med noen kommentarer jeg har funnet på bloggen hennes, fra folk i målgruppa hennes, i tilfelle dere ikke tror på meg:
Hejj! Jag heter Isabelle och är 12 år!
Jag har läst: en sekund i taget & spring så fort du kan!
JAG TYCKER DEM ÄR SÅ SJUKT BRA!
Jag läste ut båda på två veckors jag kunde inte sluta läsa dem! Kommer de någon fortsättning på de? Det är så svårt för mig att hitta böcker jag gillar men jag gillar dessa två böckerna!~
Hej!
Jag är 12 år och har läst ”en sekund i taget” & ”spring så fort du kan”. För mig kändes det inte som om jag läste din bok för det kändes mer som om jag upplevde den. Jag älskar det du skriver om och jag känner igen mig väldigt mycket i boken.~
Hej!
Jag läste nyss ut din bok ”En sekund i taget”.
En favoritbok just nu!
Bok-trailer (men boka er bedre enn det virker utifra denne…)
Andre bloggere om boka:
elis lesebabbel
Bokhora
paperback lover
Malins bokblogg
Om forfatteren:
Sofia Nordin (f. 1974) er en svensk forfatter og oversetter, best kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Hun debuterte med Äventyrsveckan i 2003, som vant konkurransen «Berättarglädje» og har blitt oversatt til flere språk. Blant øvrige utgivelser finnes Förlåt Elina (2005), Natthimmel (2009) og Det händer nu (2010), samt voksenbøkene Utanmyr (2005) og Gå sönder, gå hel (2011) Hun har blant annet oversatt de norske bøkene Juli av Tania Kjeldset og Sangen om en brukket nese av Arne Svingen til svensk.
Wikipedia | blogg | goodreads
Foto: Viktor Gårdsäte
