Per Olov Enquist har aldri skrevet en kjærlighetsroman. Dette er hans forsøk, snart 80 år gammel. Kjærligheten kan man ikke forstå eller forklare, mener han. «Men vilka vore vi, om vi inte försökte?». Dette er et tilbakevendende sitat i bøkene til Enquist, og her forsøker han å nærme seg kjærligheten – gjør han ikke? Dette er hans forsøk – der han står på elvebredden sammen med sine døende kamerater. Det er en mann på vei ut av livet som skriver.
Jeg leste først på svensk – er opptatt av det – å lese på originalspråket – men vet du, det ble for vanskelig. Svensk går som oftest greit, men det er noe med hans religiøslitterære språk, kombinert med det muntlige, guttaktige på dialekt – ja, det ble for vanskelig.
Så da jeg fikk den norske utgaven i gave fra et bibliotek, – da var fristelsen for stor, og den svenske utgaven ble liggende på nattbordet der den hadde ligget i lang tid, mens den norske (fantastisk godt oversatt av Bodil Engen) kunne nytes slik den burde.
Og hva er det med Per Olov Enquist? Jeg har jo etterhvert lest mye av ham, og han irriterer meg grenseløst noen ganger, her også – babler usammenhengende om dette og hint, men så er det noe – det er mer enn noe – det er som om språket går opp hos han – jeg sitter alltid igjen med en slags metthet, en slags følelse av at jeg var med på noe som er nære livet, noe som utvider livet, og som kanskje klarer å si noe som nærmer seg sant. Det er selvsagt bare språket hans som forfører, for det er det det handler om – total beherskelse av språk.
Hele boka er sentrert rundt en hendelse fra hovedpersonen (Per Olov Enquist) var i tenårene. Han ble forført av en voksen dame på Det Kvistfrie Furugulvet et lite torp i skogen. Det var banebrytende, det var det aller beste, det var forhekselse, besettelse, åpenbaring og en hendelse som kom til å følge han resten av livet. Tre ganger møtte han denne kvinnen, og det er rundt disse begivenhetene han skriver. Det handler om en barndom, det handler om tro, om kjærlighet, død og seksualitet.
Per Olov Enquist er fullstendig uten høflighet ovenfor leseren. Han forteller sin historie, noen ganger trassig, ofte veldig naiv, irriterende, av og til brutal, arrogant, noen ganger ganske ufokusert, og noen ganger krystallklart. Jeg tror det er ganske vanskelig å lese Lignelsesboka hvis du ikke har lest andre bøker av ham. Det flommer over av løsrevede referanser, og de samme historiene går igjen. Om moren. Om kattene. Om Siklund, monstrene, korsreven, broren som ble forbyttet og da han drakk seg ihjel på Island. Blant annet.
Jeg kjemper med Enquist – han trollbinder meg, men jeg blir ganske sint av å lese – rett og slett.