Sjanger: Samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Lest av: –
Forlag: Oktober
ISBN: 9788249513512
Sider: 165
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: En ung jente flytter til Paris for å studere og skrive. Mens hun venter på at begynnelsen skal fortsette møter hun han – en elegant og tilsynelatende verdensvant gutt med algerisk bakgrunn som har vokst opp i en forstad til Paris. Han har øyne som vil vel, og kan kanskje gi et feste og en ro. Byen suger henne inn, men støter henne samtidig fra seg. Bankkontoen blir stadig mer skranten, vinteren tar aldri slutt, og i leiligheten krafser og kravler musene. Fortvilelsen og desperasjonen øker, det blir stillere og stillere mellom henne og kjæresten, og hun begynner å drømme om å forsvinne. Trengsel er en tett og intens roman om sterke lengsler og fortvilet kjærlighet. Med innlevelse og en særegen letthet skriver Kathrine Nedrejord fram den voksende desperasjonen i en ung jentes sinn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Dette er, kan man vel si, enda en samtidsroman om ei norsk ung voksen kvinne som sliter med livets realiteter. Jeg kan for eksempel nevne både Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre – førstnevnte nevner ei venninne som flytter til Paris (hovedpersonen er altså den som blir igjen), sistnevnte har en hovedperson som gjør det (og det går ikke knirkefritt, der heller). Bare ukedager av Cecilie Aurstad er også i samme gate, og det er Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg også. Selv om disse to i og for seg ikke involverer Paris. Kan også til en viss grad inkludere Evig Søndag av Linnéa Myhre.
Det er tydeligvis noe med Paris. Jeg vet ikke helt hva det er, jeg, men den tydelige romantiseringen i mye med virkeligheten skinner best igjennom i betegnelsen som ble Furres romantittel: Parissyndromet. Dette er en psykisk sykdom som etter sigende rammer flere (særlig japanske) turister i Frankrike hvert år. Det er et ekstremt tilfelle av kultursjokk – kombinasjonen av møtet med en helt annen kultur og det at virkeligheten ikke matcher de glossy reklamebrosjyrene og statusen Paris har som kjærlighetens og romantikkens by i tonnevis av romantiske filmer og bøker. Ikke vet jeg hva det er som får både romankarakterer og virkelige personer til å pakke snippesken og flytte til Paris, men noe er det. Jeg mistenker det er den naive jakten på et ideal, men jeg skjønner ikke hvorfor så mange andre ikke skjønner at det ikke er så enkelt.
Nedrejords hovedperson flytter også til Paris. Hun liker begynnelser, får vi høre innledningsvis i romanen. Eller kanskje det er prologen hun liker best? Forventningen om hva som skal komme? Problemet hennes ligger i at hun er ikke like glad i fortsettelsene. Dette får vi drypp om gjennom fortellingen. Hun har reist mye. Hun har hatt mer eller mindre løse forhold til mange menn. Hun fremstår som dårlig på å vedlikeholde vennskap over tid, og hun er dårlig på personlig økonomi. Egentlig alt som krever langsiktig planlegging og/eller forpliktelser. Det er begynnelsen hun vil ha, ikke fortsettelsen.
Nedrejords tidvis heseblesende språkføring står i stil med hovedpersonens rastløshet, men den kunne kanskje vært enda mer finjustert og knyttet til følelsen protagonisten sitter med i hver enkelt situasjon. Noen setninger strekker seg ut over hele sider, bare adskilt med en masse kommaer, og leseren trekkes etter protagonisten. Det er åpenbart at hun har rett i at hun liker begynnelser, og hun er også desidert best på begynnelser. Hun er ganske dårlig på fortsettelsene. Hun har nok innsikt til å skjønne det selv, også. Heldigvis. Dessverre klarer hun ikke å gjøre noe med det, fanget i en slags sirkel av hjelpeløshet, stahet og et ønske om å beholde følelsen hun får av å begynne.
Tittelen sitter som et skudd og er egentlig selve oppsummeringen av handlingen. Jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i denne protagonisten – rastløsheten og det å ta irrasjonelle valg som bare er logiske i et kortsiktig perspektiv. Det å kjøpe ferdig smurte baguetter fremfor å lage dem selv, for eksempel. Protagonisten har relativt dyre matvaner sammenlignet med inntekten (oppsparte midler og en jobb som barnevakt). Hun klamrer seg fast i kjæresten, men er jammen ikke alltid like sikker på at han er verdt det. Hun elsker ham, men tør ikke si det, hun hater ham, men tør ikke si det. Han minner henne dessuten til stadighet om den tonen foreldrene, egentlig alle, legger an når de har lært henne å kjenne. En nærmest faderlig tone; oppdragelse. Hun gjør alt feil. Hun planlegger så dårlig. Hun klarer åpenbart ikke penger. Og det er sant, hun vet det selv, men det er neppe et sånt maktforhold i forholdet hun ønsker velkommen. Ikke overraskende ønsker hun seg enda en begynnelse. Begynner å drømme om å bare forsvinne. Det ville kanskje vært det beste for alle?
Jeg må si at jeg ikke opplever boka som spesielt unik. Som du ser innledningsvis: jeg har lest mye lignende før. Det er kanskje ikke helt fair å trekke frem dette som noe negativt, andre lesere som ikke har lest mye av det samme vil ikke bite seg merke i dette. Men jeg gjør det, og det ble rett og slett tidvis kjedelig og forutsigbart. Jeg klarte ikke helt å knyte bånd til protagonisten, kanskje er det fordi jeg ikke anså henne som spesielt unik innen norsk samtidslitteratur, eller kanskje fordi jeg har opplevd andre protagonister som bedre skildret. Det er for eksempel ikke noe spor av humor i Trengsel, i motsetning til de fleste av romanene jeg nevner over. Dette er nokså mørkt og deprimerende, ganske ensporet i narrativet. Ikke misforstå: mørkt, deprimerende og ensporet er helt greit for meg. Jeg er litt sånn selv, egentlig. Man trenger heller ikke humor i ei bok. Men selv ikke denne heseblesende fortellerstilen, med laaaange setninger kun regulert av komma, fremstår som spesielt unikt. Sett det før. I det hele tatt fremstår Trengsel som akkurat det jeg forventer av norsk samtidslitteratur. Protagonist i personlig krise på jakt etter noe mer, lange setninger, blek handling.
Isolert sett er den god og velskrevet. Den krypende angsten, den stadig økende rastløsheten, følelsen av å ikke få til å være voksen når det ser så himla lett ut for alle andre. Kanskje jeg har lest for mange lignende bøker? Kanskje mitt lunkne forhold til romanen er helt min egen feil, og at andre lesere vil finne favorittboka si med den? Det er ikke umulig når pirkingen min i hovedsak går på dens forhold til andre romaner. Et raskt søk viser at mange av de profesjonelle kritikerne er begeistret. Men allikevel: jeg får ikke noe nytt ut av Trengsel. Hørt det før, og kommer garantert til å høre mer av det samme i fremtiden.
Andre bloggere om boka:
Bokverket
Det leste i livet er gratis
Om forfatteren:
Kathrine Nedrejord (f. 1987) er en norsk forfatter som bor og studerer i Paris. Hun debuterte med Transitt i 2010, som fikk strålende kritikker. Trengsel er hennes andre bok.
forlaget | goodreads
