Undertittel: Stories of Life, Death and Brain Surgery
Sjanger: Biografi
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Oversatt av: –
Lest av: Jim Barclay
Forlag: Whole Story Audio
ISBN: 9781471263477
Spilletid: 9 timer, 33 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: What is it really like to be a brain surgeon, to hold someone’s life in your hands, to drill down into the stuff that creates thought, feeling and reason? In this brutally honest account, one of the country’s top neurosurgeons reveals what it is to play god in life-and-death situations. Henry Marsh gives us a rare insight into the intense drama of the operating theatre and the exquisite complexity of the human brain.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
I fjor gjorde jeg noe så sjeldent som å høre på en biografi. Jeg kan ikke engang huske forrige gang jeg leste en biografi, men jeg må vel ha gjort det? En gang? Jo, jeg husker en om Tolkien for et tiår siden eller så… (fyttirakkern, jeg begynner å bli gammel når jeg kan si sånt). Uansett, jeg lot meg friste av Do No Harm. For det første scoret den høyt på goodreads sin årlige prisutdeling i sin sjanger (kom på andreplass, tror jeg?) Og for det andre hørtes det ut som ei bok som snakket like mye om hjernekirurgi som hjernekirurgen (jeg har fått det for meg at selvbiografier kan finne på å bli navlebeskuende, ligger ikke det litt i sjangeren?). Og skulle du ha sett. Jeg ble begeistret.
Jeg hadde aldri hørt om Dr. Marsh, men han er visst velkjent innen feltet sitt. Han jobber i NHS, det britiske helsevesenet, og har hundrevis av svært komplekse operasjoner på samvittigheten. Han har også operert på pasienter i Ukraina, hjulpet mennesker der som ikke ville ha fått hjelp ellers, til tross for stor politisk motstand og elendig utstyr og lokaler. Nå nærmer han seg pensjonsalder, og jeg antar at det var en medvirkende faktor til at han nå har valgt å skrive om seg selv og jobben sin.
When push comes to shove we can afford to lose an arm or a leg, but I am operating on peoples thoughts and feelings… and if something goes wrong I can destroy that persons character… forever.
Det første som slo meg var noe sånt som «wow, så ærlig og ydmyk han er.» Folk har en tendens til å se på kirurger som supermennesker. Jeg tror vi har et behov for det. Det er tross alt sånn at disse menneskene skal skjære i deg eller noen du er glad i. Det er jobben deres å sørge for at folk ikke dør. Hver eneste dag, mange timer om dagen, holder disse menneskene våre liv i sine hender, og vi trenger at de er bedre enn vanlige folk. At de er best. For de skal skjære i oss.
Dr. Marsh starter med å si at han hater å skjære i hjerner. At det er overveldende at han står der med skalpellen sin og skal skjære i tankene og følelsene til pasientene. Han ser ikke engang på seg selv som noe mer enn ganske så gjennomsnittlig smart og talentfull. Han er et vanlig menneske, akkurat som pasientene sine, men han må oppføre seg som om han er noe mer, og det har vært hele hans voksne liv. Det ligger en sårbarhet og en usikkerhet der som skinner igjennom i denne biografien. For ikke å snakke om medmenneskeligheten.
Han forteller hjerteskjærende ærlig om operasjoner som gikk galt. Der pasienter dør eller må leve videre med permanente skader (det kan, som du sikkert skjønner, gå riktig galt når hjernekirurgi går galt). Han forteller om det knusende nederlaget, den overveldende dårlige samvittigheten, og hvordan han allikevel må ta på seg den alvorlige, påtatt forståelsesfulle minen foran pasientene og de pårørende, som går igjennom den største krisen i sitt liv. Det å måtte være målet for all deres sorg og sinne, når han selv bærer på en dyp sorg og skam.
Han forteller også om oppturer, men det nytter ikke å kalle dette noen skrytebok. Han snakker overraskende lite positivt om seg selv. Det er noe avmålt ved hele fortellingen. Selv om han åpenbart er flink til det han gjør. Kanskje det er fordi han er brite, de har jo litt vanskelig for å skryte av seg selv (ikke helt ulikt oss nordmenn, men de er mye høfligere 😉 ). Nei, jeg vil nok helst si at dette handler om sårbarheten han føler. At den er en slags motvekt til det inntrykket folk flest har av kirurger og leger generelt. Om paradokset i mantraet «Do No Harm», når de skjærer inn i menneskeligheten vår hver eneste dag, med vissheten om at dette kan koste pasientene livet.
Det skal også sies at han med jevne mellomrom langer ut noen solide spark til NHS. Til byråkrati og papirarbeid og politikere og nye direktiver som er utviklet av folk som aldri har vært i hans posisjon. Han forteller om ganger han har blitt saksøkt for operasjoner som gikk galt. Han forteller om papirmøller, om møter og om å bli detaljkontrollert av folk som aldri har vært på noen operasjonssal. Han forteller om hvordan man forandres som lege over tid; at han ser sitt yngre jeg i turnuslegene, som gleder seg til de vanskelige, forferdelige sakene, som ikke kan unngå å bli litt entusiastiske når ting ikke går som planlagt. Om hvordan holdningene endrer seg jo lenger man er i jobben.
Det er kanskje ikke den mest elegante boka jeg har lest, rent språklig sett. Han gjentar seg for eksempel nå og da, når han hopper frem og tilbake i livet sitt for å fortelle om situasjoner som krever litt ekstra bakgrunn også videre. Men så er det helst innholdet som står i fokus her, og som jeg håper jeg har klart å formidle, så gjør han en enestående god jobb med å få frem sin egen menneskelighet i en rolle som krever overmenneskelighet. Jeg ville gjerne ha latt ham skjære i hjernen min (men jeg håper på generelt grunnlag at det aldri blir nødvendig).
Anbefales.
Om forfatteren:
Dr. Henry Marsh (f. 1950) er en britisk hjernekirurg. Han studerte politikk, filosofi og økonomi ved Oxford, før han bestemte seg for å studere medisin ved Royal Free Hospital i London. Han jobber som hjernekirurg i det britiske helsevesenet. Han er blant annet kjent fra dokumentarene Your Life In Their Hands og The English Surgeon. Han er gift med antropolog og forfatter Kate Fox.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads
